dødsbevisstheten overskyggen- de, og det var en periode hvor hun tenkte på døden hver eneste dag. Hun sier at hun våknet opp med en slags marerittaktig følel- se av å skulle dø. Det ble så ille, at hvis disse tankene ikke skulle ta livet av henne, måtte hun ak- septere døden som en del av li- vet. Noe uunngåelig. Når vi sitter ved et dødsleie er det viktig å snakke om det som skal skje. Mange våger ikke det. «Ikke vær redd du fru …. , dette går så bra så», sier sykepleier. Eller - «Mor, ikke vær bekymret, dette ordner legene», sier barna. Så får ikke den døende mulighe- ten til å snakke om det å dø. Jeg har holdt foredrag for leger, sykepleiere og andre som har som jobb å arbeide med døende, og de har innrømmet at selv de synes det er vanskelig, og at de må bli flinkere. Ofte er det tiden som ikke strekker til, men det er også det at de kvier seg. Jeg har sittet ved flere dødsleier og snakket med den døende om det som skal skje. Jeg er overbevist om at det har gjort det enklere for dem.
prest til å tale i bisettelsen/be- gravelsen, eller kanskje en hu- manetiker? Tilhørte den avdøde Den norske Kirke, den Katolske Kirke, eller hadde den avdøde en helt annen religion? De aller fleste tar kontakt med et begravelsesbyrå, og byrået kan ordne det meste. Skal det stå en dødsannonse i en eller flere avi- ser, ordner de også det. Kanskje ønsket ikke avdøde et gravsted, men ønsket askespredning på et spesielt sted? Dette må det i så tilfelle søkes om. Det er Fylkes- mannen man da må sende søk- nad til. Dette var den praktiske siden, men like viktig kan det være bare å snakke om døden med sine nærmeste. Noen er redde for å dø, og vil helst ikke snak- ke om det, men det er viktig. I A-magasinet den 24. august i år, kunne vi lese om skuespiller og forfatter Gine Cornelia Peder- sen (32). Døden har alltid skremt vettet av henne, sier hun i artik- kelen. Da hun var liten avviste hun den. Det var jo umulig at hun skulle dø? Det kom ikke til å skje henne! Men i tyveårene ble
/ 5 /
Made with FlippingBook Learn more on our blog