TANZANIA AFRIKA
med syklene våre der. Vi begynner å lure på om dette prosjektet er så smart. Vi kan så vidt se de små takene til «Kibo Hut» i det fjerne ved foten av den vulkanske toppen. Det tar litt tid før vi får samlet oss. Vi begynner å rulle nedover for å komme til den store lavasandsletten. Dekkene synker ned i den myke sanden, noe som gjør det vanskelig å sykle. Vi reiser oss fra setet selv ved de minste stig- ningene for å at belastningen skal bli så liten sommulig. Vi føler at vi litt for sakte nærmer oss hyttene. Vinden river i syklene, mørke skyer dekker himmelen, og på kort tid blir kryper temperaturen raskt nedover. Vi stopper og finner fram regntøyet, akkurat i tide da regnet nå fosser ned. Teltene våre venter på oss foran stein- hytten med det grønne blikktaket vi så for det som virker som en evighet siden. Våte og stivfrosne kommer vi oss fort under tak for å få i oss noe varmt å drikke. Som naturlig er etter denne tøffe og kalde dagen er optimismen for de kommende dagene noe nedjustert. I dag var det fysisk tøffere enn forventet. Vi brukte åtte timer på etappen, og synet av stien som skulle ta oss videre oppover ga ikke rom for optimisme. Som vi gjorde på Mt. Kenya måler vi igjen nå metningen av oksygen i blodet med pulsoksymetre, det er viktig for å sjekke hvordan det ligger an med ak- klimatiseringen. Alle tre av oss har nå ak- septable verdier, noe som får opp humøret og motet. Men vi kan ikke si vi føler oss i spesielt god form. Planlegging av neste etappe Om kvelden diskuterer vi hvordan vi skal fortsette. Vi er nå på turens høyest be- liggende leir. Vi skal opp hele 1.200 høydemeter til, vi har bare tre dager igjen
På denne måten slipper vi å bære syk- lene hele veien opp dagen vi skal til toppen. Da kan vi ta den første delen med lett oppakning. Etter det kan vi å se hvordan tilstanden er, og deretter be- stemme om vi vil gå til toppen neste dag, eller hvile en dag ekstra. Vi våkner heldigvis til bra vær. Vi skal gå i bratt, løs lavastein. Vi bærer syklene på ryggen, og går med staver for å lette gåingen. For å øke oksygenet i blodet bruker vi samme pusteteknikken som vi
Vik starter grytidlig på den siste etappen og får antastisk soloppgang
på veien oppover mot toppen. Mawenzitoppen i bakgrunn.
før vi må dra tilbake. Siden vi enda ikke har akklimatisert oss tilstrekkelig, og det er ekstremt an- strengende å bære syklene våre i denne høyden, bestemmer vi oss for å bære syk- lene opp til Hans Meyer-hulen , og la dem være der. Det et 500 høydemeter opp dit.
70 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 38
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease