gjorde mot toppen av Mt. Kenya. Hvert trinn blir igjen fulgt av et høyt «schsch,» synkronisert til skrittene, som nå er veldig trege. Ikke et ord blir sagt under oppstigningen, all energi går med til å flytte beina. Når vi når hulen, ser vi ned på den enorme sletten til Mawenzi-toppen. Den ser ikke like stor ut herfra. Vi har bare klatret halve høyden opp til kraterkanten. Stien vi skal følge videre etter hulen er enda brattere. En liten sikksakk-sti i grus-
håpentligvis nok, overkroppen får enda et lag. Tykke hansker, et par ekstra hansker, luer, varme drikker, og mat. Vi prøvepakker, sorterer bort unødvendige ting, og pakker igjen. Spenningen blant oss er utrolig høy. Vi spiser allerede klokka 18. Vi diskuterer flere scenarier, sjekker oksygenmetningen, og stiller guiden Richard hundrevis av spørsmål. Etter hvert ble vi enige om en stram tids- plan for etappen. Frokost kl. 01.00, avgang kl. 02.00.
bakken er veien videre oppover. I stedet for å deppe over avstanden til toppen, som ser ut til å være mye lenger ut enn vi trodde, bestemmer vi oss for å dra tilbake til leiren for å samle krefter. Taktikk for toppturen Ettermiddag og kveld gå med til å dis- kutere tidsramme, taktikk og utstyr for forsøket på å nå toppen. Tre lag med bukser må til: lange ullunderbukser, trekkingbukser og regnbukser er for-
# 38 GRUPPETTO SYKKELSPORT 71
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease