TANZANIA AFRIKA
Point på 5.681 m.o.h. Vi siger ned på bakken og tar oss en nødvendig pause. Herfra ser du hele den enorme kraterkanten, samt det høyeste punktet på den andre siden. Vi kan også se skiltene på toppen og flere fjellklatrere på vei opp. For første gang er vi helt sikre på å nå målet. Det er veldig steinete opp til Stella Point på 5.730 m.o.h, og vi må derfor bære syklene. Stien videre til toppen der- fra er relativt flat. Ingen av fjellklatrerne ventet å se sykler her oppe, så vi møter flere forbløffede ansikter når vi sykler de siste meterne opp til toppunktet. Vi gratulerer hverandre, noe fjellklatrerne også gjør. Vi tar masse bilder. Hvem vet om vi noen gang kommer tilbake hit igjen. 5.895 m.o.h. Det høyeste frittliggende fjellet i verden. Det var en lang vei til denne toppen. Bak turen ligger over et år med forberedelser. Vi har tilbrakt fem dager på Kilimanjaro. Nå står vi opp her sammen, alle tre, akkurat som vi hadde planlagt. Det er et følelsesmessig sterkt øyeblikk, og øynene renner ikke bare på grunn av kulden. Ned igjen Her starter en tungvint nedstigning for fjellklatrerne. Noe som ofte oppleves som en nødvendig byrde for å komme trygt ned igjen fra fjellet. For oss er toppen startpunktet for en 4.895 meter lang, ut- fordrende og spennende utforkjøring til vi når bananplantasjene ved foten av fjellet. Utforkjøringen er grunnen til at vi tok slet oss opp med syklene. Før vi fortsetter tar vi oss god tid for å feste inntrykket av den fantastiske ut- sikten til minnet. Vi ser bratte isvegger som er rester etter breen som tidligere dekket hele fjellet.
Å ikke glemme lyktene, er det siste vi minner oss selv på før vi kryper inn i soveposene klokka 19.30.
Bratte isvegger er rester etter breen som tidligere dekket hele fjellet.
Når vi kikker ut av teltene klokken 01.00, er alt hvitt. Det snødde! Vi tenkte aldri at dette kunne bli er alternativ. En kjapp prat oss imellom, og vi bestemmer oss for å sette i gang uavhengig av været. I det minste er det ikke så kaldt som det ville vært på en klar natt. Alle fyller opp termosene. Like etter klokken 02.00 for- later vi leieren, og samtalene avtar raskt. Konsentrasjonen er på topp. Å puste og gå er de eneste tingene som teller de neste timene. Meter for meter traver vi meditativt over den bratte, snødekte lava- skråningen i lyset fra hodelyktene. Snøen knitrer, og de første ordene kommer først når vi henter syklene i hulen hvor vi la dem dagen før. Vi snakker om hvor deilig det var å gå opp hit uten den ekstra vekten av syklene på skuldrene. Skrittene
og farten går ned når vi nå går videre med syklene, og vi fortsetter i rolig tempo, steg for steg. Horisonten lyses sakte opp og skyteppet letter. Soloppgangen blir et magisk, et helt fantastisk øyeblikk. Solen stiger opp fra et lavere skylag som en knallrød ball rett bak Mawenzi-toppen . Skyene gir rødrosa glitrende farger som reflekterer i snøen, fantastisk, noe vi aldri tidligere har opplevd. Bak oss ser vi våre spor som en mørk svingete linje i den rødfargede snøen. Denne distraksjonen kom akkurat i riktig tid for å gi oss den motivasjonen vi trengte.
Vi når endelig kraterkanten ved Gilman's
72 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 38
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease