Grusvei Ved Djupvasshytta går den ene veien som tar oss nærmere den blå himmelen til venstre, og som syklist slipper du å betale bompengene i bua. Heldigvis har grusveien blitt er- stattet med asfalt. Grusveier var det på forrige tur. Heldigvis var det ingen grunn til å drukne seg i bekymringer over dårlig vei. Veien var fin, og bratt… De fem kilometerne og 13 svingene som skal ta meg opp til 1.476 m.o.h. fortoner seg som å sykle inn i et panorama sommeter for meter byr på stadig mer av noe av det
skal overvinnes. Riktignok litt rusten i beina etter gårsdagens tur opp Trollstigen, men med blanding av naiv optimisme og fantastisk natur går det jevnt og fint oppover mot målet som ligger noen fjelltopper lenger borte. Velkjente Union Hotell pas- seres og de to yngre gutta som jeg er sikker på jeg startet sammen med er ikke lenger å se. Stig- ningen er jevn og fin. Etter ca 13 kilometer ved Blåfjellsbrakka er størstedelen av den tøffeste stig- ningen unnagjort – inntil Djup- vasshytta dukker opp tre kilometer senere.
vakreste det langstrakte landet har å by på.
De siste fem kilometerne fra Djupvasshytta er bratte, men utsikten tar overhånd og du glemmer at du har mange høydemeter bak deg.
Toppen De andre på toppen har ventet så- pass lenge at de har rukket å kjenne på den kalde luften som sveiper over platået. Det hjelper ikke, utsikten mot Geiranger skal nytes. Fryse kan vi gjøre en annen gang. En ting lærer man etter å ha vært på fjellturer – vindvest til ned- overkjøringen. Det er bare et ord å si om ned- overkjøringen – fantastisk. Arrivo sykkelen er som vanlig en drøm i # 34 GRUPPETTO 35
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease