plagsom er den store optimismen et stykke unna. De neste timene har alle ele- menter i seg som skal til for å bli varme, harde og smertefulle minner. Av erfaring vet jeg at perioder under et ritt kommer og går, både gode og dårlige. Det er bare å tråkke litt til så kommer det en god periode, kanskje passerer du en som sliter enda mer. Jeg er ikke spesielt ondskapsfull, tror jeg, men det gir en kortvarig optimisme å se at andre også sliter med bakken – mer enn jeg selv gjør - i øyeblikket. Ved å variere med å stå og sitte løsner det litt og det nærmer seg matstasjonen på toppen. Her er det bare å stoppe og fylle flasker og drikke og spise mye. 125 kilometer igjen, og med 25 kilometer nedover og flate veier løsner det, og bakke nummer to dukker kjapt opp. Stigningen opp til La Piatta Soprana ligner på den første med sine 9,5 km og 8%. Jeg be-
kilometer før stigningen til Valmala starter, sørger for at melkesyra er på plass i god tid før det virkelig går oppover. Rundt svingen og der står det; Valamala, 9,6 km, medio 8%. Da er jeg i gang med den første stigningen. Jeg kan godt lure på hvor lurt det var, og hvorfor jeg for én time og 40 kilometer siden svingte til høyre i stedet for til venstre, men det hjelper ingen ting. Etter et par kilometers klatring begynner virkningen av en leiesykkel som er to størrelser for liten og med 36x28 som letteste utveksling å gjøre seg gjeldene. Korsryggen liker ikke den noe forkrøplede stillingen og trege kadensen det litt uvan- lig tunge giret gir. Den begynner å krangle slik at fokuset nå ikke er bakken, men kroppen. Den skriker allerede nå etter å få seg en strekk. Med rundt 4.500 høydemeter igjen og en sol som allerede nå klokka åtte begynner å bli nokså
fra dem oppover fjellsidene. Det er spådd opp mot 40 grader og all for- nuft peker egentlig mot den korteste løypa da jeg med ett forstår at jeg har havnet i den høyre delen av feltet. Det er 50 meter igjen til veiskillet og jeg er låst. Jeg befinner meg sammen med dem som skal på langtur over fire fjell. Det går et par hundre meter før jeg får summet meg og rekker og tenke over de fire profilene jeg så på løypebeskrivelsen. Å snu er ikke et alternativ, det strider i mot all stolthet. Har jeg valgt den tøffeste løypa er det bare å innstille seg på en lang dag mot himmels og ned igjen – fire ganger. Det begynner snilt med de første 25 kilometerne som er en blanding av slake nedoverpartier og flate småveier innover i den grønne dalen. Det betyr ikke at det er lett, det går bare mye fortere, fortere enn det som er behagelig. Så fort at de første stigningene med kun 2-3% som varer i 18
# 31 GRUPPETTO 45
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease