Freddy Maertens har et mer balansert syn på viktigheten av ren spurttrening. “Jeg trente mye med motorsykkelopptrekk. Vi lå i rundt 60 km/t og hver fjerde, eller femte kilometer gikk jeg ut på siden og spurtet.” I dag er det mange spurtere som trener styrke med vekter. Cavendish er ikke blant dem. Han minner meg om meg selv på den alderen, litt gammeldags. “ Min absolutt beste spurttrening er ritt,” sier Erik Zabel og Cavendish er enig. “Det jeg trener spesielt på er klatring sier Cavendish, selv om det ikke ser slik ut… ler han. Målet mitt var som regel Tour de France og den grønne trøya. Da må du henge med i bakkene og komme deg med i spurten for å kunne ta poeng, og ikke minst for å kunne stå med den grønne trøya på Champs-Élysées etter tre uker.” “De fleste sprurterne har syklet mye på bane, da lærer du å spurte uten mulighet til å kunne slutte å tråkke eller å røre bremsen. Du lærer deg å manøvrere i stor fart, og jeg mener det absolutt er den beste treningen for en spurter.” Nacer Bouhanni Sprinterne har et stort fokus på seg selv og sine seire. Det er vanskelig for spurterne å innse at det kommer yngre nye spurtere som utfordrer dem. En spurter har via sine seire bygget seg en stolthet, et rykte, og sakte
kommer den økende alderen, og reduserte sulten etter seire snikende. Det er vanskelig og hardt å måtte gi fra seg sin posisjon. Ta for eksempel Belgieren Tom Boonen, som var den beste sprinteren under Tour de France 2007, men kunne ikke lenger konkur- rere med Mark Cavendishs enorme spurt på Omega Pharma-Quick Step laget. Da sports- direktøren ba ham om å være Cavendishs opptrekker under 2008 Touren, ble han mildt sagt opprømt og trakk seg senere fra Tour de France. “Tom Boonen var en stor mester, så det er normalt at han reagerte som han gjorde,” mener Erik Zabel. “Han var ikke en “ren” sprinter, mer en klas- sikerrytter, noe han viste med sine mange store seire. Å be ham om å være hjelperytter i store ritt vil ødelegge hans ekstreme vinner- instinkt,” sier Zabel videre. Han vet hva han snakker om. Han var på topp med blant annet seks grønne trøyer (poeng/spurttrøye) i Tour de France da den italienske superspurteren Alessandro Petacchis var på samme Milram lag fra 2006 til 2008. “Plutselig var jeg aldri bedre enn nummer to, og noe deprimert måtte jeg bare innse at en ny generasjon var på vei opp. Jeg var så glad i sykkeljobben, og miljøet, stemningen, nervøsiteten i rittene, og derfor tilbød jeg å hjelpe Petacchi. Men seirene hans ga meg ikke den samme gleden som min egen. Bare rundt 10% av gleden jeg hadde følt før.“
Ikke mange sprintere aksepterer denne ned- graderingen i hierarkiet. Mark Cavendish kan ikke forestille seg det, siden han tror at sprinteren absolutt er lagets sjef. “Jobben min vil alltid være som en sprinter. Ingen lag vil noensinne ha meg på laget for en annen rolle. Klassikerne? Ja, jeg drømte om dem som barn, og det gjør jeg fortsatt i dag. Men jeg er realistisk. Framtiden min er i sprint, og jeg vil fullføre karrieren min som sprinter. Den dagen jeg ikke får det samme adrenalinet som seirene gir, vil jeg finne noe annet å gjøre.”
Mario Cipollini kjenner seg igjen fra han la opp. Sprinteren ser fortsatt slutten på sykkelkarrieren som en nødvendig omveltning.
Cipollini
“Med tiden forstår du at en ny generasjon er på vei opp. Den dagen du innser det, blir det aldri det samme igjen. Du er ikke lenger Cipollini, men Mario; du er ikke lenger Cavendish, du er Mark. Det ødelegger selv- tilliten. Så en dag går det opp for deg at det å hente barna på skolen er en flott ting. Det er en annen type glede enn å kjempe om å komme over målstreken med armene over hodet, en annen og kanskje større glede som også varer en kort periode,” avslutter Cipollini.
# 36 GRUPPETTO 49
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease