SPURTERNES OPPTREKKSTOG
Fra Cipollini til Cavendish. Hvis du tenker deg de beste spurterne de siste 30 årene, hvem ville vinne, og ville det være takket være egen styrke, eller var det opptrekkstoget?
S purtopptrekkene vi ser i dag, med opptil åtte ryttere som forsøker å hindre inn- blanding eller angrep fra andre lag de siste 10 kilometerne, er ikke helt det vi så noen tiår tilbake. Tidligere var det en enmannsjobb å vinne, mens nå er det et lagarbeid. Tidligere spurtspesialister som belgierne Rik Van Looy og Freddy Maertens ble til en viss grad beskyttet, men det var stort sett kaos, og de måtte hamle opp med soloryttere som hele tiden prøvde seg. Hvilken spurtstrategi du måtte ha ble påvirket av forskjellige elementer som, terreng og distanse, girvalg, strategi, og den fysiske formen, og selvfølgelig rytterne rundt deg på veien mot finalen. Jeg har sett på utviklingen av opptrekket, og fokusert på tre av de mest dominerende spurterne på 1990- og begynnelsen av 2000- tallet. Italias Mario Cipollini, australske Robbie McEwen og britiske Mark Cavendish. Hver av de tre hadde sin egen stil, (Jeg er klar over Cavendish fortsatt er i feltet, men det ser definitivt ut til at hans tid som en av verdens beste spurtere er forbi) styrker og svakheter som deres lag og konkurrenter måtte tilpasse seg for å vinne. I dag har det overlegne røde Saeco-toget med Mario Cipollini i spissen og den store helten for lengst forlatt perrongen for siste gang, og mange nye tog har dukket opp. Det var det første laget som konsekvent satset på å kjøre opptrekk med mange ryttere. De hadde så mange gode temposterke ryttere at ingen klarte å utfordre “det røde” Saeco-toget da de satt seg i front og sørget for at ingen kom forbi dem. De revolusjonerte det vi i dag kaller spurtopptrekket. Som nevnt var det på 1990-tallet togene kom for fullt, eller toget kan jeg heller si. Det var det røde Saeco-laget som startet det hele, og det var aldri forsinket eller ble er- stattet med buss for tog…
SAECO - Mario Cipollini Vi kan vel si at den mannen med en meget velutviklet selvtillit var spurteren som virkelig endret massespurtene. Han var ikke bare en som vant mye, men han hadde også evnen til å overbevise lagkameratene om at det var i deres egen interesse å legge sine egne ambi- sjoner på hylla og bidra til hans egen og lagets suksess. Mario Cipollini ble proff i 1989 på Del Tongo-laget, hvor han også fikk selskap av sin eldre bror, Cesare, som som var i ferd med å avslutte sin lange karriere. Allerede i sitt første Giro d'Italia, begynte lille- bror Mario å vinne etapper på imponerende vis, og i 1992 gikk han over til GB-MG-laget som hadde mange av stjernene på lønnings- lista. “Mario var utrolig kraftig og hadde en enorm topphastighet. Han hadde en uvanlig lang spurt,” sa Cesare Cipollini om lillebroren. “Faktisk vil jeg si at han ikke var en ren spurter, ikke som spurtere som Guido Bontempi som kunne eksplodere veldig raskt, mens Marios hastighet kom over noe lenger tid. Vi visste imidlertid at ingen andre var i stand til å oppnå samme farten, så han måtte bare “leveres” til rett tid,” sier Cesare. Cipollinis berømte Saeco-opptrekkstog var ikke planlagt, men utvviklet seg gradvis. For eksempel på Tour de France, forsto lagkamerater som Johan Museeuw at den nye italieneren hadde en ekstrem fart og kunne slå hvem som helst, og de bestemte seg for å satse på seire med Mario.
“Vi var et sammenspleiset lag. Ingen ryttere var viktigere enn en annen, ikke engang Cipollini,” Scirea, kaptein på Saecotoget
Det er ekstremt vanskelig, egentlig umulig å rykke fra et felt som ligger i over 60 km/t, og selv om du får noen få meters forsprang, er det umulig for en ensom rytter å holde unna.
Når Cipollini og den nye generasjon spurtere som Wilfried Nelissen og Erik Zabel begynte å dominere, ble ensomme spurtere som Jellie Nijdam og Thierry Marie nærmest sjanseløse. De organiserte opptrekkene satt dem på sidelinjen.
Cipollini fikk bedre støtte da han i 1994 flyttet
50 GRUPPETTO # 36
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease