meg etter en stund til ektefellen og spurte henne: «Hvordan har du hatt det i denne tiden?»; hvor- på ektefellen begynte å gråte. Etter hvert så hun bort på meg og sa: «Du er den første som har spurt meg om hvordan jeg har det». Så fortalte hun om redse- len og uvissheten hun hadde slitt med, hvor tøft det hadde vært å skulle svare på alle henvendelser og spørsmål fra venner og fami- lie. «Hvorfor sa du det ikke til meg?», spurte han. «Du hadde mer enn nok med ditt», svarte hun, «jeg ville ikke plage deg». Da de gikk, tok de meg i hånden, og hun sa: «Takk for du spurte». For meg ble det en vekker og på- minnelse om likepersontjenestens betydning også for de pårørende som lever tett på sykdommen.
mål og sovner inn på en positiv måte. 7. Har du noen erfaringer som likeperson du vil delemed leserne? For noen år siden satt jeg med et eldre ektepar på Vardesenteret. Ektemannen hadde året før fått beskjed på lokalsykehuset at han hadde en hissig kreftform som de ikke kunne gjøre noe med. Han ble henvist til Haukeland for videre oppfølging. På Hau- keland ble han spurt om han var villig til å delta i et forsøk på en ny behandlingsform. Han sa ja, og nå satt de der og ventet på en legetime som skulle gi dem en bekreftelse på at behandlingen var vellykket og kreften var under kontroll. Det var to glade men- nesker jeg satt med. Jeg snudde
36 PROFO-NYTT 2/2021
Made with FlippingBook - Online catalogs