det og det at ikke alle er så vant med dette som vi nærmeste er.
sykepleierne, men jeg følte meg så lite viktig i en situasjon der jeg trengte å oppleve meg viktig for kjæresten min. Både underveis i behandlingen og etter, har sykepleierne på Radiumhospitalet vært mine forbilder. Fantastiske flotte sykepleiere som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra. Faglig dyktighet gjorde at vi følte oss trygge på at Bjørn ble behandlet på alle beste vis av leger og sykepleiere.
Jeg har bedt Bjørn om å massere meg på skuldrene med begge hendene, hvilket er en smule vanskelig når han har én hånd. Jeg har gått gjennom lobbyen på hotell med en stor bag med en arm (protesen) stående opp av åpningen fordi det ikke var mer plass i bagen – da ble det veldig stille rundt meg gitt. Det så vel ut som at jeg hadde lagt hele Bjørn i bagen og at han prøvde å komme seg ut. Jeg har gitt bort vin i gave på Halloween, med huden til protesen tredd nedover flasken, i mangel av
Å være ung pårørende og kjæreste var utfordrende. Ikke sto jeg som nærmeste
vinpose (riktignok til gode venner med humoristisk sans). Galgenhumor har vi fortsatt. Cellegiften dreper ikke bare kreftcellene, men også de friske cellene. Bjørn ble steril av cellegiften, men han fikk tilbud om å fryse ned sæd før han begynte på cellegift. Heldigvis. Vi fikk en sønn på 3.IVF- forsøket og var overlykkelige over dette. Vi ønsket søsken til Alexander, så vi gikk i gang med ytterligere 6 IVF- forsøk. Etter to aborter og 9
pårørende i papirene og ikke fikk jeg informasjon
direkte – det meste gikk via svigermor som informere familien videre. Svigermor og jeg hadde et godt forhold, så informasjonen kom til meg også. Etter hvert fant jeg min plass i den nye tilværelsen som innebar å være kjæresten til han som hadde kreft.
Vi hadde, og har, en fantastisk vennegjeng og familie som har støttet oss gjennom alt. Jeg kunne ringe min beste venninne og bare gråte i telefonen uten å klare å si noe, og hun sa alltid at jeg kunne komme til henne med én gang. Bjørns beste venn bant fast høyre armen på ryggen en dag, for å få følelsen av hvordan det var for Bjørn å ha bare én arm. Mistet ingen venner, snarere tvert imot. Vi fikk venner for livet, som har vært her for oss i medvind og motvind. Det var mange tårer, usikkerhet og mye fortvilelse, men også mye latter så vi kom oss gjennom det.
IVF-forsøk fant vi ut at nok er nok.
Vi fikk god hjelp på Rikshospitalet de årene vi fikk hjelp der. Sønnen vår er i dag 11 år, har stor forståelse for at noen ser annerledes ut enn A4-standarden. Han har tross alt vokst opp med en pappa som har en arm mindre enn andre, men som klarer alt han vil. Vi har hørt mange si at de blir kvalme når de kjører forbi Radiumhospitalet, på grunn av minnene derfra. Vi kjører forbi Radiumhospitalet når vi skal på hytta og ser på det som det stedet som gjorde at Bjørn fikk muligheten til å leve videre.
Selv nå, mange år etter at Bjørn amputerte underarmen, tar jeg meg selv i å «glemme»
10
Sarkomen #4-2020
Made with FlippingBook Ebook Creator