studiekompis tok notater for meg. Uten han hadde jeg ikke kommet meg gjennom studiet.
Fire år etter endt kreftbehandling ble jeg utdannet ingeniør og fikk jobb rett etterpå.
Jeg har ikke lagt hammeren på hylla, og jeg har stadig hatt nye prosjekter på gang både hjemme og på hytta. En gang knakk jeg håndleddet i protesen fordi jeg bruke den som hammer. Cellegiften gjorde sitt med hukommelsen, så hammeren hadde jeg glemt hvor jeg la fra meg. INGRIDS OPPLEVELSE AV Å VÆRE UNG PÅRØRENDE. Min opplevelse av å være kjæresten til en som fikk en alvorlig kreftdiagnose og ung pårørende er litt sånn både-og. Jeg var 19 år, hadde vært sammen med Bjørn i ca 1,5 år og var sykepleierstudent. Bjørn var veldig klar på at sykepleierstudent kunne jeg være på skolen, men på besøk hos han på sykehuset skulle jeg kun være kjæreste. Da han fikk cellegift, skulle urinen måles for at det skulle være kontroll på væskebalansen. Jeg følte ofte at det hadde vært godt å ha noe konkret å gjøre. Det var bare å glemme at jeg skulle måle urinmengden i tisseflasken hans, for det skulle sykepleierne gjøre. Så der satt jeg da, og så på at sykepleierne jobbet mens jeg følte meg unyttig. Det jeg ønsket, var å gjøre litt nytte for meg. Å se at en jeg var glad i bli alvorlig syk uten at jeg kunne gjøre noe, var vondt. Men, til tross for det opplevde jeg likevel et snev av sjalusi. I ettertid er dette flaut, men jeg har ledd mye av det selv. «Alle», inkludert meg selv, skrøt veldig av sykepleierne: «Hadde det ikke vært for de flotte sykepleierne…å Gud så herlige jenter…sååå søte og snille de er, fantastiske personer» osv osv… Da presterte jeg altså å si til Bjørn at «de får faktisk betalt for å være
for Barnekreftforeningen, ved å være en del av Team Rynkeby. Det har blitt samlet inn mange millioner kroner hvert år til forskning på barnekreft. Jeg syklet Oslo-Paris begge årene. I 2020 ble turen avlyst på grunn av Covid-19, men jeg skulle vært med da også. Oslo-Paris er ca 125 mil på sykkelsetet, i tillegg til en båttur til Kiel. Siden jeg har kjent på kroppen å ha kreft, har det blitt viktig for meg å engasjere meg for andre i lignende situasjoner. Jeg var tømrer da jeg ble syk. På grunn av amputasjonen måtte jeg omskolere meg fordi belastningen på venstre arm etter hvert ville bli for stor. Jeg begynte på ingeniørstudiet to måneder etter endt cellegiftbehandling. Jeg skrev sakte med venstre hånd, så en Ankomst Paris etter å ha syklet 125 mi l gjennom Europa sammen med Team Rynkeby, ti l inntekt ti l Barnekreftforeningen i 2017
hyggelige mot deg». Er det mulig at jeg kunne være så ufin?! Sannheten var at jeg var helt enig i rosen av
9
Sarkomen #4-2020
Made with FlippingBook Ebook Creator