Etter videregående tar jeg et halvt år fri, jeg jobber litt og reiser en måned til en venninne i Guatemala. Høsten 2016 begynner jeg på jusstudiet i Bergen. Det er ikke så lenge siden jeg var syk, så det å flytte hjemmefra er for meg veldig skummelt. Men det er den beste avgjørelsen i livet mitt. Å flytte til Bergen, få et eget liv der og få sykdom litt på avstand. For meg er det fint å få en start på et nytt sted der ikke alle andre ser sykdom det første de gjør når de ser meg. Så kunne jeg heller fortelle de jeg ønsket seinere at jeg har hatt kreft. Så Bergen har vært veldig bra for meg. Å møte på kontroller er veldig vanskelig for meg i starten etter at behandlingen er avsluttet. Når jeg går ut av sykehuset fra en kontroll begynner jeg å grue meg til neste, og det å gå rundt å grue seg i tre måneder er slitsomt. Alle sier at det blir bedre etter hvert, men det tror jeg ikke noe på. Men plutselig en dag så har jeg nesten glemt det, at nå skal jeg på kontroll igjen. Jeg har en lapp som jeg har hatt i åtte år, der jeg har skrevet hvorfor jeg ikke trenger å grue meg til kontroller. På lappen står det hvilken behandling jeg har fått, jeg vet det jo selv men jeg trenger å lese det for å tro på det. Så står det at jeg har hatt så og så mange cellegifter, operasjon, og så flere cellegifter. Og så står det, du er frisk nå! Så jeg trenger bare å lese den av og til for å tro på det selv. I starten har jeg med den lappen på alle kontroller. Av og til gruer jeg meg nå også, men stort sett går det fint. Nå åtte år etter behandlingen merker jeg lite av behandlingen jeg har fått, jeg har litt mindre muskler i det ene beinet og er litt hoven i beinet, så jeg er litt forsiktig når jeg går på ski for eksempel. Jeg bruker mye tid på lesing, men
jeg vet ikke om det har noe med behandlingen å gjøre. Jeg blir nok mer og fortere sliten enn andre men det er ikke noe som preger meg mye i hverdagen. Det er fortsatt viktig for meg å ha alenetid men det er kanskje sånn jeg bare er. Før behandlingen starter tar de ut en egg- stokk som nå ligger i fryseren på et sykehus, siden jeg bare var 15 år når det skjedde tenkte jeg ikke så mye på det da. Men nå er jeg 23 og jeg er veldig glad for at det ble gjort, sånn at det kan være en mulighet for meg å bruke for å kunne få barn i fremtiden. I fremtiden ønsker jeg å reise mer og etter hvert finne meg en god jobb. Det er veldig viktig for meg å nyte livet, være sosial og ikke bare jobbe. Jeg tror at kreften har lært meg at livet er her og nå.
26
Sarkomen #4-2020
Made with FlippingBook Ebook Creator