Marianne droppet Spania, og tok seg av sønnen som den hønemor hun alltid hadde vært. Jeg hadde flyttet, men dro tilbake til Sta- vanger og deltok i begravelsen da han døde tidlig på høsten 2015. Marianne hadde det vondt, men over jul gjenopptok hun ak- tivitetene sine i Spania. Hun var sliten og trøtt da hun kom hjem ved påsketider, hadde forskjellige plager som medførte hyppige le- gebesøk uten at noe galt ble fun- net. Hun meldte avbud til min 70-årsdag i juni, hun orket ikke reisen. Så kom beskjeden om at hun var havnet på sykehuset. Og om- sider fikk hun diagnosen hun også. Jeg visste da jeg dro til Sta- vanger og så henne i sykesengen, at det var vårt siste møte. 22 da- ger til å ta farvel var det hun fikk. Så døde hun. Det er nøyaktig to år siden nå. Jeg savner henne, og det er ve- modig, men godt å bla i albumet fra en ferie i Andalusia med hen- ne og hennes mann i januar 2009 da jeg var under rehabilitering for kreften.
tellsengen med feber og frostrier flere timer om dagen. Fastlegen rekvirerte koloskopi, og en lørdag ettermiddag dro jeg hjem med diagnosen bekreftet, jeg så jo fa- enskapen selv på monitoren. Et- ter det gikk det kjapt; operasjon og nye fem år med oppfølging fra helsevesenet. På det tidspunktet hadde Ma- rianne fått sitt å stri med. Hen- nes eldste sønn, som levde alene, hadde også fått diagnosen tarm- kreft. Den ble oppdaget sent, og behandlingen sluttet fort å virke.
49
LYMFEKREFTBLADET 3 / 2 0 1 8
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online