–Man har alltid hørt at prostatakreft er noe som mange menn får og at man dør med det og ikke av det, men så hører man jo også om de som dør ganske unge av det. Da lurer man jo på hvordan det vil bli for oss. Dag gjennomførte en vellykket operasjon og var frisk en stund, men 5 år senere fikk han et tilbakefall. I dag er han frisk, og forhåpentligvis kreftfri. Det har likevel satt sitt preg på familien. –Som pårørende vil du jo gjerne være en støtte for den som er syk, og ikke belaste den syke med egne bekymringer, sier Kirsti. Hun forteller videre hvordan det kan være vanskelig å balansere egne behov med hensyn til den som er syk, og hvor mye man skal være med på behandlinger og legetimer når man selv står i full jobb og har andre forpliktelser og sykdom hos andre i familien. –Jeg opplever at sykehuset har mest fokus på den som er syk og ser på pårørende først og fremst som en støtte for den syke, og ikke så mye på våre behov. Og det er for så vidt riktig, men det er jo også en stor belastning å være pårørende til noen som er alvorlig syk. En viktig erfaring Kirsti har gjort seg er hvordan en kreftdiagnose også er en psykisk påkjenning, og at et viktig aspekt ved behandlingen er hvordan man mentalt håndterer det å være alvorlig syk. Når man snakker om kreft er det viktig at man ikke bare snakker om forskning og medisinske nyvinninger, men også evner å se helheten i sykdomsbildet, mener hun. For alvorlig sykdom rammer også de som er rundt pasienten, og er en psykisk belastning man skal bære med seg resten av livet. I tillegg er det mange som sliter med senvirkninger som går ut over privatliv og parforhold. Derfor er det viktig å snakke om hvordan man kan støtte hverandre og finne glede i ting sammen, hva man kan gjøre for å få nærhet og fellesskap.
–Som for eksempel å danse, som vi gjør! ler Kirsti. Om fellesskap og partnerarbeid i Prostatakreftforeningen Da Dag ble syk, tok det ikke lang tid før han ble medlem i Prostatakreftforeningen og ble engasjert i lokalstyret i Vestfold. Kirsti har vært med mest på sidelinja, og har bidratt med praktiske oppgaver som å stå på stand, men hun har etter hvert også blitt med på noen samlinger. Hun forteller hvordan det har vært fint å ha et fellesskap å ta del i når alvorlig sykdom rammer, og det er mye usikkerhet og spørsmål. Paret deltok på kurs på Montebellosenteret, og opplevde dette som svært nyttig. Her fikk de mye god informasjon, og pårørende fikk sitte sammen i egne grupper og dele erfaringer. Kirsti tenker at partnerarbeid i Prostatakreftforeningen er særlig viktig. –Når vi har stått på stand har vi ofte hatt et eget brev til damene, og det er jo nesten sånn at damene er mer interessert i prostatakreften enn mennene, forteller hun lattermildt. Hun tror dette blir et viktig prosjekt for foreningen fremover – å danne lokale nettverk for partnere hvor man kan møtes og snakke om både bekymringer og oppturer, og dele tanker om hvordan man kan være til støtte for partneren sin. I Vestfold lokallag er de allerede godt i gang med dette, med sine årlige bussturer for hovedmedlemmer og partnere sammen med Telemark lokallag. Her får man knyttet kjennskap til andre i lignende situasjon, spise god mat, og oppleve hyggelige ting sammen. Ved spørsmål om Kirsti har en oppfordring til nye partnere av prostatakreftpasienter svarer hun kontant. –Vær med, og vær en støtte. Ta vare på deg selv. Bli kjent med andre som har vært i samme situasjon - bli med i Prostatakreftforeningen!
25
PROFO-NYTT 3/2026
Made with FlippingBook Annual report maker