Lina stiller spørsmål til hvordan hun skulle visst dette, og påpeker videre at hun jo nok har fortalt om det hun syns er vanskelig og hvordan disse utfordringene kjennes på kroppen, men stykkevis og ikke alt på en gang. Det er vel gjerne opp til legen å skulle kunne se mønsteret, og stille diagnose deretter? Lina skildrer det svenske systemet, men det minner om vårt i Norge. Å leve uten diagnose og dermed uten tilpasninger over mange år, vil gi overveiende sannsynlighet for at man møter legen sin med et komplekst og sammensatt symptombilde. Når den grunnleggende autismediagnosen ikke blir oppdaget og imøtegått vil fort symptomer på tilleggsdiagnoser som for eksempel angst, depresjon, spisevegring, stress og tvang øke. Følgelig er det forståelig nok gjerne vanskelig for allmennlegen, på hens tilmålte tid, å peile seg riktig inn og skaffe seg et ordentlig overblikk. Man går seg gjerne bort i det komplekse bildet pasienten
Hun sender derfor en lenke til sin nærmeste venn og sin mor, for å høre om det er bare henne som syns dette minner om noen de kjenner? Det syns de, og videre derfra snakker Lina med sin lege. Lina ringer ikke legen, hun skriver en e-post hvor hun lister opp de tegnene på autisme hun kjenner seg igjen i. – Jeg har lettere for å skrive, forklarer Lina. – Da får jeg prate ferdig, jeg blir ellers ofte avbrutt. Jeg prater langsomt og da blir folk utålmodige. Når legen treffer Lina dagen etter, lurer hun på hvorfor Lina ikke bare har fortalt om dette tidligere? Men, hvordan kan man vite hvordan alt henger sammen? Undrer Lina. Hun poengterer – Om man ikke kan autisme, så vet man egentlig ikke dette. At for eksempel lydsensitiviteten kan henge sammen med at man er fokusert og opptatt av detaljer i sosiale situasjoner.
34
Made with FlippingBook - Online catalogs