livskrise. Hun får en altomfattende følelse av at alt som har vært så vanskelig, kommer til å være det for alltid. Hun blir innlagt, noe behandlerne som hadde utredet henne forstod kom til å bli vanskelig for henne. På ny skulle hun møte avdelingen hvor hun hadde erfart så mye smerte. I håp om å møte noe av kunnskapsmangelen de visste fantes på avdelingen, sammenfattet Linas terapeuter et dokument som klargjorde hennes behov. Om dokumentet ble lest og forstått er Lina usikker på, for kunnskapsløsheten til enkelte av sykepleierne hun måtte forholde seg til var slående. Sykepleieren stilte utrettelige spørsmål og betvilte med innsigelser diagnosen og utredningen som lå bak. Hun gav seg ikke, forteller Lina. Hennes pågåenhet drev Lina til det hun beskriver som totalt «shut down». I stedet for å gi støtte begynte sykepleieren selv å gråte, mens hun ba og anklaget: «Nei, men Lina, slutt. Slutt.». Det hele endte med at Linas mor måtte komme til avdelingen for å fortelle om
– I debatten hører man ofte om de usynlige jentene. De er ikke usynlige om man vet hva en ser etter. Når jeg har foredrag kaller vi dem for de usette jentene, for det er det det handler om. Forteller Lina. Diagnose – hva nå? Lettelse, sorg og andre konsekvenser av å få en diagnose i voksen alder Lina er 32 år og har 7 år med jevnlig kontakt med helsevesenet når hun omsider blir sett og får diagnose. Å få en diagnose kan fremkalle en rekke følelser. Vanlige reaksjoner kan være lettelse over å endelig forstå livslange utfordringer, sinne over å ikke få hjelp tidligere, og sorg over tapte år og muligheter. Lina opplevde først det å få diagnosen som en lettelse, hun sier: – (…) bare det å forstå noe mer av hvorfor jeg er som jeg er. Noen måneder etter hun hadde fått diagnosen gikk Lina gjennom en
36
Made with FlippingBook - Online catalogs