skulle ønske, også der ble hun i starten møtt med manglende kunnskap. Å skulle fortelle om diagnosen til arbeidsgiver Lina gikk motivert og løsningsorientert til arbeidsgiver sammen med en arbeidsterapeut som hadde vært med henne gjennom utredningen. Med seg hadde hun også mange gode råd hun hadde fått på veien av habiliteringstjenesten. I habiliteringstjenesten hadde hun møtt mennesker som var gode på å utarbeide planer i tråd med Linas behov, hvor en prøvde seg frem på hva som fungerte og ikke. Lina selv syns det er vanskelig å alene skulle komme frem til en god balanse som er i takt behovene hennes, denne hjelpen satt hun derfor stor pris på. Den positive følelsen av lettelse og håp ble dessverre utfordret av møte med motvilje og kunnskapsløshet på jobben. Lina ble sammenlignet med en orkidé, en blomst som ikke trenger for mye eller lite vann og som kun kan blomstre under riktige
sol- og skyggeforhold. Metaforen er i og for seg fin, men denne såkalte «HR-spesialisten» som hadde Linas sak, brukte den som et bilde på at Lina nok ikke passet inn og ikke kunne klare sitt arbeide. Et arbeid hun allerede hadde bevist hun mestret godt. Fagforeningen, «Arbetsförmedlingen» og «Försäkringskassan» (tilsvarer NAV i Norge) måtte involveres. Den dag i dag, forstår hun ikke hvorfor de måtte gjøre det hele så vanskelig. – Det hadde vært så mye enklere om de bare gjorde som jeg sa fra start, for dem også, og for meg ble det unødvendig komplisert og også
Lina Liman. Foto: privat
38
Made with FlippingBook - Online catalogs