autismesaken får i media i disse dager? Spør vi Lina. Hun påpeker: – I Sverige går debatten om man gir folk diagnosen for lettvint. Jeg tror ikke det. Hvem skulle vel ønske seg en diagnose om man ikke har den? Ifølge Lina så er det ikke noe negativt med å få diagnosen, dersom man får riktig oppfølging etterpå. Om man derimot får diagnose også syns helsevesenet at det i seg selv er nok til å sende folk ut i livet igjen, uten noe videre oppfølging blir det som å sende noen ut på glattisen uten å lære dem å skøyte. Da er risikoen høy for at det går riktig dårlig for den nydiagnostiserte, særlig om man ikke aktivt selv tar tak og begynner å lese og utforske. – Man sitter brått igjen kun med et stempel, et stempel som sier man er defekt. Sier hun. Hvis en diagnose ikke skal bli stående alene med punktum bak,
er det viktig at den er noe som gir en retning. Slik vil den være noe som gir deg hjelp. På den ene siden vil man være en del av fellesskapet, på den andre siden så kan deltakelsen være en energityv Noen av faktorene som også løftes frem som forklaring på at kvinners autisme er vanskeligere å få øye på, er at kvinner med ASD har i større grad enn menn interesse for mennesker og dyr, kvinner opplever større glede av sosiale interaksjoner sammenlignet med menn, de har større evne til sosial imitering og større ønske om å interagere direkte med andre. Som hos kvinner generelt, er også kvinner med ASD sterkere i både språklig og nonverbal kommunikasjon (Johannesen, 2020 og Borland mfl., 2018). Til felles har vi fleste et ønske om å høre til et sted. Lina synger i kor på fritiden, dette er en av de tingene hun gjerne ønsker ha tid og krefter til utenom arbeidet. Paradokset er at også koret kan tappe henne for
42
Made with FlippingBook - Online catalogs