J ostein fikk Ewing sarkom i 2015. Da jeg fikk spørsmål om å snakke på Kuledagen hadde han vært frisk i over to år. Jeg, han og resten av familien hadde funnet tilbake til hverdagen så godt det lot seg gjøre, og alt så ut til å gå bra. Én måned etter at jeg fikk spørsmål om å fortelle min historie fikk jeg en telefon fra storesøsteren min om at broren min hadde fått tilbakefall med spredning. Legene hadde funnet en svulst på lungen. De vonde følelsene, tankene og redselen som gradvis hadde forsvunnet over de to siste årene kom raskt tilbake. Jeg visste
Vi har alltid hatt et tett søskenforhold og det var veldig deilig at vi etter flere år i forskjellige byer endelig bodde i samme by. Jostein hadde den siste tiden hatt en del vondt i hofta. Jeg var ganske sikker på at dette var en muskelknute da han alltid har vært sprek og opptatt av trening. Det kunne ikke falle meg inn at en 23 åring kunne få kreft og hvert fall ikke min storebror. Vi var på bilferie sommeren før og jeg husker vi klemte på «muskelknuten» nesten hver kveld for å lette på Jostein sine smerter. Lite visste vi at dette var noe mye mer alvorlig enn en muskelknute.
Sjokket var derfor stort da beskjeden kom om at broren min hadde en svulst i hofta som hadde vokst seg gjennom beinet. Min første reaksjon på sjokkbeskjeden var å dra på hytta med noen venner. Jeg orket ikke tanken på at min storebror hadde fått kreft og jeg orket ikke ta det innover meg enda. Jostein begynte raskt med behandling, men for min del tok det lang tid før det gikk opp for meg at broren min hadde fått kreft. Ganske langt inn i behandlingsforløpet fikk jeg
mye mer om hva vi skulle gjennom på godt og vondt.
Da jeg fortalte min historie i september 2018 lå broren min på Radiumhospitalet og fikk cellegift. Jeg var lenge usikker på om jeg kom til å klare å fortelle min historie, men jeg ønsket at pårørende skulle komme i fokus. Det var vanskelig at jeg fikk stå og fortelle min historie mens Jostein lå på Radiumhospitalet og fikk behandling. Jeg er i ettertid likevel glad for at jeg klarte
være tilstede på et møte med Jostein og en lege. Jeg hadde før dette møte vært mye tilstede på sykehuset og sett han få cellegift, men jeg klarte ikke ta det inn over meg eller skjønne hvor syk broren min var. På møtet snakket legen med en alvorlighet i stemmen og han sa ofte til Jostein «svulsten din, «kreften din» og «sykdommen din». Legen la virkelig ikke skjul på at dette var alvorlig. Jeg forsto da at broren min var alvorlig kreftsyk. Frem til dette møte kan en si at jeg var i fornektelse. Jeg orket ikke og ville ikke forstå at min sterke storebror hadde blitt alvorlig syk. Under behandling Under behandlingen hadde vi alltid en plan. Vi visste når Jostein skulle få neste cellegift, og da visste vi også hvilke dager han var i relativt
å fortelle min historie som pårørende. Det å sette fokus på pårørende er også viktig da vi som pårørende også går igjennom en krise, men denne krisen er kanskje mer skjult. Jeg synes det er viktig å påpeke at dette er min historie. Pårørendehistorier kan være svært forskjellige og det er helt naturlig at pårørende reagerer på ulike måter. Dette er altså min historie, og det kan hende noen kjenner seg igjen i enkelte ting, mens andre ikke kjenner seg igjen i det hele tatt. Sjokket. Jostein har fått kreft Min historie som pårørende startet i januar 2015. Jeg hadde begynt å studere og både broren min, søsteren min og jeg bodde i Oslo.
20
Sarkomen #2-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs