Linnea Sentin, som er en del av Erfaringsrådet for ungdom i Autismeforeningen, er tydelig på at vi må slutte å behandle diagnoser som identiteter man enten må spille fullt ut eller fornekte helt.
av, men som jeg ble med på for å passe inn. Jeg sluttet å tvinge meg selv til å klare sosiale situa- sjoner og begynte å bruke tilpasningene jeg hadde krav på som et eget rom i friminuttene på skolen. Endelig hadde jeg energi til å faktisk være til stede i tingene jeg gjorde, i stedet for å bruke alt på å se normal ut. Det gjorde meg til en bedre venn og en bedre person. Jeg må skille mellom hva som er «jeg må jobbe med dette fordi det er viktig for å fungere med andre mennesker» og hva som er «jeg må jobbe med dette fordi folk forventer at jeg skal være annerledes enn jeg er.» Det første er sunt, og det andre er umulig å holde på i lengden. Men hvordan vet man forskjellen? Jeg prøver å spørre meg selv; vil dette gjøre livet mitt bedre, eller bare gjøre andres forventninger om meg lettere å håndtere? Vil dette hjelpe meg å få dypere relasjoner, eller bare hjelpe meg å se normal ut? Det er ikke alltid lett å svare på, men det hjelper meg med å være ærlig. Likevel finnes det en fallgruve her, som jeg tror det er viktig å være ærlig om. Diagnosen forklarer noen ting, men den unnskylder ikke alt. Det finnes ting jeg må jobbe med uansett, fordi det er en del av å være menneske. Det kan være å kommunisere når jeg er uenig. Å be om unnskyldning når jeg har såret noen, eller å vise omsorg for folk jeg er glad i, selv
blir diagnosen på en annen måte. Ikke ved å spille den ut for andre, men ved å la den overskygge alt annet man er. Aksept handler om å finne balansen. Det er enkelte ting jeg ikke kan gjøre noe med. Ting som er en del av hvordan hjernen min fun- gerer. Måten jeg prosesserer sanseinntrykk på. Hvordan sosiale situasjoner tærer på energien min. Behovet for forutsigbarhet og struktur. Det er ikke svakheter jeg skal trene bort eller skamme meg over, det er bare hvordan jeg er bygget. Men det er også ting som er meg, bare fordi det er meg. Blant annet humor, verdier og drømmer. Ting jeg liker, ting jeg ikke liker, ting jeg har måttet jobbe med, ikke fordi jeg har autisme, men fordi det er en del av å være menneske. Og noen ganger er det vanskelig å vite forskjellen. Er jeg introvert fordi jeg har autisme, eller er jeg bare introvert? Er det autisme som gjør at jeg blir irritert når planer endres, eller er det bare at jeg som person liker struktur? Og spiller det egentlig noen rolle? Kan ikke begge ting være sant samtidig? Da jeg begynte å slutte å kjempe mot diagnosen, begynte ting å bli lettere. Ikke fordi autismen forsvant, men fordi jeg sluttet å bruke energi på å late som om den ikke var der. Jeg begynte å si nei til ting jeg visste ville koste meg for mye, eller ting jeg egentlig ikke hadde lyst til fra starten
AUTISME I DAG 31
Made with FlippingBook - Online magazine maker