når og så er alt ferdig. Noen dager føles det greit, noen dager føles det tungt. Noen dager vil jeg bare være normal, og så må jeg minne meg selv på at normal ikke eksisterer, og at det jeg egent- lig ønsker er å slippe å forklare meg. Men noe som har hjulpet, er å holde fast i at jeg er meg. Autismen forklarer noen ting, men den definerer ikke alt. Jeg er fortsatt personen jeg alltid har vært, bare med et nytt språk for å forstå deler av meg selv. Og det språket kan være virkningsfullt, hvis jeg lar det være et verktøy. Det betyr å si: «Ja, jeg er autist. Og det påvirker hvordan jeg opplever verden. Men jeg er også mye mer enn det.» Det betyr å tillate meg selv å ha vanskelige dager uten å tenke at jeg svikter. Og det betyr å tillate meg selv å ha gode dager uten å tenke at jeg «faker». Jeg gir meg selv lov til å være kompleks. Det er ikke de autistiske stereotypene i seg selv, som er vanskelig. Det er reaksjonene fra folk når jeg forteller at jeg har autisme. Enten får jeg: Nei, du lyver. Du har ikke autisme. Som om de vet bedre enn meg og alle de profesjonelle jeg har møtt. Som om autisme bare ser ut på én måte. Som om jeg ikke kan ha jobbet knallhardt for å tilpasse meg, for å lære meg sosiale koder, for å se normal ut. Som om maskering ikke eksisterer. Maskering er ufattelig slitsomt på en måte som er vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det til den grad. Alle mennesker kler på seg en maske når de går ut døra si, men det er innafor normalen. Man kan ikke være den man er hjemme på jobb eller på skolen, og om man skulle vært den man var på jobb og skolen hjemme, hadde hjemme blitt et slitsomt sted. For meg ser maske- ring ut som å planlegge sosiale situasjoner i detalj på forhånd, konstant overvåke kroppsspråket mitt og tonefallet mitt. Smile og nikke på de riktige stedene. Det ser ut som å ha en samtale mens jeg samtidig kjører et skript i hodet mitt: Er dette rik- tig øyekontakt? Svarer jeg for langsomt? Blunker jeg for mye nå? Etterpå er jeg helt utmattet. Det er nettopp derfor folk ikke tror meg når jeg sier at jeg har autisme, fordi de ser bare resultatet av alt det arbeidet. De ser ikke arbeidet selv. Autisme er ikke noe man har litt av. Jeg leste en flott artikkel her om dagen som sa: Folk er ikke ‘litt autistiske’ på samme måte som man ikke er
når det ikke kommer naturlig. Forskjellen er at for meg krever noen av disse tingene mer energi, mer bevissthet, og mye mer øvelse enn for andre. Men det betyr ikke at jeg slipper, det betyr bare at veien dit ser annerledes ut. Noen ganger er man motivert på feil grunnlag. Noen ganger er man ikke motivert i det hele tatt. Fordi det er lettere å bli der man er, eller fordi man føler seg så isolert og alene at man blir likegyldig til alt i livet. Og det er der grensen går mellom å bli diagnosen og å akseptere den. Hvis man bruker diagnosen som en unnskyldning for å ikke jobbe med ting man faktisk kan jobbe med, da blir man den. Men når man jobber med tingene man må jobbe med rett og slett fordi man er menneske, og ikke for å bevise noe, da blir autismen plutselig en del av deg i stedet for en hindring. Men det er ikke alltid sånn, fordi noen ganger kan det være motsatt. Noen ganger vil jeg faktisk være med og være sosial, men jeg klarer det ikke. Kroppen sier stopp før jeg er klar til å gi slipp og da hjelper det ikke å «bare akseptere» at jeg er autist, fordi i de tilfellene føles diagnosen som en begrensing jeg ikke ba om. Det er ikke før det siste året eller to hvor jeg begynte å jobbe med aksept. Å jobbe med å ikke presse meg lenger enn jeg kan, og å være ærlig om hvorfor jeg drar. Bare det siste året har det vært flere sosiale sammenkomster jeg har gledet meg til, men når dagen kommer, vet jeg at hvis jeg hadde dratt, ville jeg hatt en meltdown. Tidligere ville jeg kommet opp med en løgn som spiste meg fra innsiden, og ofte kostet den meg vennskap. Nå klarer jeg oftere å være ærlig. Og i de tilfellene hvor jeg har svart ærlig, har jeg ikke opplevd noe negativ respons. Men jeg er allikevel skuffet over- for meg selv, og noen ganger ser jeg at de er litt skuffet også. Jeg blir skuffet fordi det ikke alltid handler om å velge meg selv eller å sette grenser. Noen ganger handler det om at diagnosen setter grenser for meg, selv når jeg ikke vil. Det å innse at noen ting er skikkelig vanskelig og urettferdig, og at det er lov å være lei seg for det, er også en del av aksepten.
Jeg kan ikke si at jeg har klart å akseptere diagno- sen fullt ut ennå. Det er en prosess, ikke et mål du
32 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook - Online magazine maker