Når folk rundt deg ikke har språk eller forståelse for at autisme ser ut på mange ulike måter, når de bare kjenner til ekstremene eller stereotypene, da blir det vanskeligere å finne sin egen plass i det. Kanskje begynner man til og med å tvile. Kanskje har de rett? Kanskje jeg ikke har det likevel? Kanskje jeg bare er lat, eller krevende, eller over- følsom? Og så går man tilbake til å prøve å bevise det. Til å bli diagnosen istedenfor å akseptere den. For at flere folk skal kunne akseptere diagnosen sin, trenger vi mer nyansert kunnskap. Vi tren- ger at folk forstår at autismespekteret faktisk er et spekter. At det ikke bare er de som tydelig har det, eller de som åpenbart trenger støtte. Vi trenger representasjon som viser bredden. Ikke bare den geniale, klønete nerden, eller barnet som ikke snakker, men alle de andre også som jobber, studerer, og sliter med ting folk ikke ser. Vi trenger støtteapparater som møter hele bredden. Ikke bare de med størst behov, men også de som kan- skje klarer seg greit utad, men sliter på innsiden. Vi trenger å slutte å behandle diagnoser som iden- titeter man enten må spille ut fullt eller fornekte helt. Vi trenger å gi folk rom til å være komplekse, til å ha gode og dårlige dager, til å være kompe- tente og samtidig trenge hjelp. Jeg sitter i erfaringsrådet for ungdom i Autismeforeningen fordi jeg tror på at det kan bli bedre. Og jeg ser at det blir bedre. Hver gang en ung person får diagnosen sin og ting endelig gir mening, eller hver gang noen deler sin historie og en annen nikker og sier «det er akkurat sånn for meg også», da utvider man rommet for hva autisme kan se ut som. Da hjelper man folk med å akseptere diagnosen sin. Ikke som noe som definerer alt de er, men som én del av et større, mer komplekst bilde av hvem de er. For det er det aksept handler om … Å se hele bildet. Hele mennesket. Og la mennesket få lov til å være nok, akkurat som de er.
‘litt gravid.’. Man er autist, eller så er man det ikke. Autistiske hjerner er koblet annerledes. Men innenfor gruppen av autister er vi like forskjel- lige som alle andre mennesker med forskjellige kapasiteter, miljøer, og liv. Noen har vokst opp i familier som så oss og ga oss rom til å være oss selv. Andre av oss har måttet kjempe hele veien. Noen fikk tilgang til en utredning tidlig, andre fikk det først som voksne. Noen har lært seg å mas- kere så godt at det har blitt automatisk. Andre har ikke hatt kapasitet eller ønske om å gjøre det. Noen har støttende partnere, arbeidsplasser, og venner. Andre har ikke det. Og det er nettopp derfor stereotyper er så skadelige, fordi de får det til å se ut som om autisme ser ut på én måte, når sannheten er at vi er like varierte som hvilken som helst annen gruppe mennesker. Det er ikke autismen i seg selv, som bestemmer om livet blir vanskelig eller meningsfullt. Det er samspillet mellom hvordan man er bygget og hvordan verden møter deg. Det er vondt å høre: Nei, men du kan ikke være autistisk!? Det fascinerende er at ingen ville sagt til en person med diabetes: Nei, du har ikke diabetes, du ser frisk ut. Med usynlige diagnoser, spesielt nevropsykiatriske, mener folk plutselig at de kan bedømme hva som er reelt eller ikke. Eller så får jeg høre: Å, kjære lille deg, trenger du hjelp? Som om jeg er noe skjørt, som må håndteres var- somt. De begynner å snakke til meg som om jeg er yngre enn jeg er, eller som om jeg ikke forstår ting like godt som andre. Jeg vet at de mener det godt, og forsøker å være støttende, men det de ikke forstår, er at det de gjør, er å ta fra meg min kompetanse og min autonomi. Min rett til å være menneske med både styrker og utfordringer. Begge reaksjonene gjør det samme, begge reak- sjonene tar fra meg retten til å definere min egen opplevelse. De skyver meg inn i en boks jeg ikke passer i, enten «for normal til å ha autisme» eller «for sårbar til å klare meg selv.» Det mangler rom for nyansene. For personen som har autisme og som klarer seg på jobb eller skole, men som går helt i oppløsning og trenger å sove når de kommer hjem. For personen som kan ha dype, menings- fulle samtaler én-til-én, men som blir helt overvel- det i gruppesammenhenger. Og det er nettopp det som gjør det så vanskelig å akseptere diagnosen.
AUTISME I DAG 33
Made with FlippingBook - Online magazine maker