15
PROLOG
sukk
Move like Edvald
AV Eirik Arnesen
H an rullet opp ved siden av meg. Sykkelflaskene matchet den italienske rammekoloritten. Girohjelmen hadde skammeligmange luftekanaler. En kunne fornemme at knokene som strammet hvite rundt nyfrisert styretape, var hvite av for- venting? Eller frykt ? Eller begge deler? Folk med en dragning mot skamløst overpriset lycra fra Sveits blir for øvrig fort også veldig lite meddelsomme.
der hun kom pesende. Det var lite somminnet om Edvald.
D en umiskjennelige lyden av gummihjul mot høstlig asfalt kom raskt nærmere. Syv fjonge karer akselererte forbi i grei fart, men ikke verre enn at det var naturlig å legge seg bak. Vi hilste søndagskjekt ”hei” til bakerste mann. Han var imid- lertid helt uinteressert i
sosialisering. Etter noen minutter, i det biltrafikken minker, hoiet han aller fjongeste; ”RULLA GÅR”. O g det skal vi si det at den gjorde. I løpet av fem kilometer, hadde tremann sluppet. Vi fikk et bjeffende ”nei” til svar da vi foreslo og være med rundt. For så vidt like greit. Stemningen ble nemlig enda dår- ligere da den meste slitne i rullegal- skapet fikk mer enn nok, og ære- skjelte lagkameraten som en ”drittsekk som ikke tar hensyn”. Klokelig tok vi første vei til høyre. Det var lite som minnet om Edvald. D et var seint på høsten for et par år siden, men hyggelig mildt.
– Klar ja? Blir gøy dette, kvitret vi, med ikke veldig edle deler hvilende på over-røret. – Hm? E t par fotokromatiske øyne mønstret oss der nede. – Ja, jeg mener. Blir stas dette. Lillehammer – Oslo. Hva er målet. 6 timer? – Hææh? H an stampet et trykkperfekt fordekk demonstrative mot junikjølig asfalt. Vi tok hintet - ønsket ”lykke til ”, men uten re- spons. Mannen var klar for alt annet enn fjollete small talk. Vi skulle tross alt konkurrere. Det
Typisk CX-føre. Turen hadde vært fin. Vi bestemte oss for bolle og Cola på 7/11. I det vi parkerte, kommer en ”Sky”-logo ut døra, også hanmed en bolle i handa. Vi følte en umiddelbar forbrød- ring. ”Men, er det det ikke? På disse kanter?” H an nikket beskjedent. Kunne bekrefte at det var han. Trivdes godt på disse veiene. Kjørte her ganske ofte, kunne han fortelle. Selvfølgelig måtte vi spørre om han var i rute til kommende sesongen (idiotiske, ikke sant?). Vi skavla på oss hjelm og vanter, og smått euforisk spurte vi om det var greit at vi slo følge et stykke? Han smilte. Det skulle gå fint. Moralen, kjære leser, i den grad det en noen, kan være at de færreste av oss neppe noen sinne blir så gode, at vi ikke kan møte med-syklister med et hyggelig smil, en invitasjon til å bli med, eller en bolle - for den saks skyld. Vi fikk sykle noen korteminutter med en ekte proff. Da vi måtte slippe, vinket han ”god tur videre”. Det var Edvald.
siste vi så av ham, var noen kilometer sør for OL- byen. Det siste vi hørte var ”hold høyre”, fremført mer skremmende enn oppklarende. Det var lite somminnet om Edvald. – Følg for faen med! Hadde det vært radio, ville uhyggelige banjotoner vært lyd- kulisse. Vi hadde ikke sett en bil ”hele” morgenen. Småskeive amatører på landeveissykkel peste derimot gjennom krysset, uten dramatikk og med begrenset underholdningsverdi. V i hadde takket ”ja” til jobben som frivillig løypevakt under åpent klubbmesterskap, utplassert i løypas desidert mest øde veikryss. Gruppettoen var for lengste passert, så der satt vi i vegkanten og filosoferte over utviklingen i landbruket. Det er her vi løypevakt-faglig får passet påskrevet, og vel så det. – Følg for faen med! skrek damen. Hun var både alene og et stykke unna formen. Å hevde at hun lå på halen av feltet ville være en fornærmelse mot alle med hale. Og alle felt, for den saks skyld. At ingen av oss hadde sett så mye som en støtfanger på 20 minutter, var helt uvesentlig. Vi hadde ikke ”fulgt med”
22 GRUPPETTO # 15
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease