Utfor i Åre!
Tanken Det er Frode som setter meg på tanken. Kompisen Gaute har invitert noen face- bookvenner til en helg med aktiv fritid i et farlig miljø i Åre. Gravity is your best
enhet har nettopp strammet opp korsettet – unnskyld, det heter visst rust- ningen – min og trekker den en gang vide trøya som nå sitter som et pølseskinn over mine plastikk- og kevlarmarkerte
blir jeg forsikret om. Yeah, right. –Men da sier vi det sånn. Gaute fikser sykler, vi kommer fredag og blir til søndag. Hils!, sier jeg og legger på. Hils? Hils hvem? Alle kjente? Takk for
Flotte løyper med mange morsomme detaljer, spesielt for dem som tør bruke dem skikkelig...
friend er mottoet. Jeg blir vel med? Jeg ser umiddelbart for meg det potensielle ska- deomfanget, regner på lengden på ferietid som er igjen og potensielt tapt arbeids- inntekt under rekonvalesenstiden. Jeg har aldri vært særlig stødig i matte. Eller logikk. –Ja, jøss. Dette må jeg få med meg!, svarer jeg før jeg egentlig er halvveis i reg- nestykket. Frode er fornøyd. For alle de andre inviterte har høflig, men for- uroligende raskt takket nei en etter en før han nesten har fått lagt frem spørsmålet. Frode forsikrer meg om at jeg har ingen grunn til å bekymre meg. Han har heller ikke kjørt utforsykkel i skitrekk før. Eller annet sted for den saks skyld. Gaute har brukt en uke på å leke seg i sykkelparken kan han opplyse om, men har ingen er- faring utover det. Dette er et tilbud som passer alle uansett form og forutsetning,
liksommuskler ned over ryggplaten. Mens fornuften min sakte kommer tilbake fra komatøs tilstand, som den åpenbart var i i det jeg svarte ja til Frode her for noen dager siden, går det opp for meg hva jeg skal kastes ut i. Oi. Dårlig ordvalg. –Nu er ni redo!, smiler hun med blendende hvite tenner. Ironisk nok omtrent like blendende hvitt som ansiktshuden min. Jeg er vant med å sykle landevei. Til nød en tur på fin grus. Da bruker jeg alltid sykkelbukse med innlegg. Det har jeg ikke nå. Typisk. For nå har jeg bruk for inn- legg. Jeg er så redd at jeg holder på å tisse på meg. Men jeg smiler tappert. For jenta hevder hardnakket at hun også elsker å dundre ned fjellsiden når hun ikke er på jobb og utstyrer 40 år gamle hyrkiser med hyrsyklar og hyrrustning og hyrknäskydd og hyr deg et gebiss og hva det nå ikke er
alt? Har jeg innlatt meg på noe jeg ikke helt innser konsekvensen av? Unnskyld – konsekvensenE. I flertall. Med stor E. Det er i så fall ikke første gangen tenker jeg og legger Giro Aeon-hjelmen min i søpla. Jeg har nettopp kommet inn fra en sykkeltur opp til Trondheims mest brukte trenings- bakke; Ila-Skistua. På den turen, som fo- regår over 7 kilometer med over 6 % mot- bakke i snitt, har jeg klart å falle og - nevnte jeg at det er oppoverbakke? - kløyve hjelmen. Og jeg nettopp har takket ja til downhill? Gravity is your best friend! Ja særlig! Jeg synker ned i gods- tolen og stirrer tomt på telefonen jeg for- tsatt har i hånden. Hyrkis? -Så därr! Den søte og unge mørkhårede personifiseringen av kvinnelig behjelp-
90 GRUPPETTO # 15
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease