Over Hardangervidda og målgang på Geilo Heldigvis er ikke kortidsminnet helt på høyden, så borte var de mørke tankene som snek seg inn når haglet trommet på hjelmen og irriterte hytteiere i altfor store SUV’er hadde det moro med å sprute ned de irriterende syklistene. De måtte nesten senke farten og tape flere sekunder på vei hjem etter en beinhard helg med rødvin foran peisen. Haugastøl dukker opp, og Ustaoset pas- seres. Berg-og dalbane terrenget de siste par milene er akkurat passe kupert - gi litt gass inn i bakkene og de små høydene merkes ikke. Deilig med en rittavslutning som gir deg lyst til å melde deg på neste års utgave med en gang du er i mål. Her har mange rittarrangører mye å lære. Sikkerheten var fantastisk. Vakter med flagg før hver eneste sving med den minste fare langs hele løypa. I alle kryss og rundkjøringer følte man seg virkelig godt tatt hånd om. Mat, diplom og T-skjorte når du kommer i mål i Geilo Sentrum er krydderet som gjør dette til en sykkelfest. G
Etter å ha vært igjennom de mindre hyggelige skyene i bakgrunnen på vei opp til Dyranut var det greit å holde dem bak seg ned til Geilo.
Den gamle veien opp Måbødalen er en fantastisk sykkelvei.
festlig, og turistbusser på vei både oppover- og nedover gjør ikke opplevelsen noe hyggeligere. Vel ute og rett inn på den gamle veien igjen, nå nærmer det seg neste matstasjon ved Vøringsfossen. Her er den tyngste delen av bakken unna- gjort - tror jeg. Hyggelig servering og blide mennesker. Etter en hyggelig pas- siar med noen likesinnede og optimismen var løftet nok til å rette blikket mot Dyranut, det høyeste punktet. Noen få mi- nutter senere var stemningen noe mindre optimistisk. 2 grader, vekselvis hagl, motvind og styrtregn er ikke det som selger sykkelturer på vakre vestlands- veier. Dyranut dukket til slutt opp, og etter litt varm suppe, Kvikk-Lunsj og Cola var det bare å ta fatt på Hardangervidda. Regnet stoppet, sola kom fram og bakkene var mer eller mindre borte.
# 4 GRUPPETTO 121
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease