HAUTE ROUTE
E t par turer opp den 5.6 kilometer lange bakken fra Gressbanen til Tryvann med 372 høydemeter og snittstigning på 6,7% var den lengste bakken hittil i år. Den siste turen opp til det nedlagte tårnet ga heller ikke den økningen i optimismen jeg hadde håpet på.
igjen. Vi var jo framme ved hotellet. Ikke alle. Nederlenderen og undertegnede skulle til et annet hotell, det var bare å snu bussen. Å fortelle den tidligere blide André at han hadde stoppet ved feil hotell måtte avveies mot å gå tre kilometer langs veien med sykkelkoffert og bag. Løsningen ble å finne frammobilen å vise på kartet hvor vi skulle. Det fungerte, da jeg i følge André tydeligvis hadde overtatt ansvaret for å finne veien selv.
Om tre dager venter 9.200 høydemeter i de franske alper.
Første briefing med både tips og advarsler. Litt mer liv når proffene kom opp samme bakken fem dager senere…
Vel framme og installert på hotellet. Opp med kofferten,
montere sykkel og ut på prøvetur. Alltid spennende om alt fungerer etter en tur innom forskjellige fly- plasser og bagasjestuere med ulikt forhold til litt for tunge og store kofferter. Spenningen tiltar Startpakke er hentet, sykkelen virker og nå er det tid for første briefing. Blant syklister fra hele verden er det en stemning som under en gjenforeningsklassefest 30 år etter. Lett nervøst for mange som ikke har utsatt kroppen for like store utfordringer på sykkel- setet. Veteranene skiller seg tydelig ut. Litt brunere, litt slankere og litt mer selvsikre. Uniformering En annen besynderlig ting er T- skjorter. "Wet- T-shirt contest" har vi hørt om, men her var det helt andre T-skjortebudskap som ruslet rundt i lokalet. Ommotivet var å skremme motstanderne eller å vise egen udødelighet er jeg ikke sikker på. "Ironman Hawaii," "Paris-Brest-Paris," "Race Across America," eller tils- varende ekstreme aktiviteter dukket opp på urovekkende mange kropper rundt meg der jeg ruslet rundt i en helt vanlig trøye uten imponerende eller skrytende budskap. En av sponsorene er Velosophe øl, så det er like greit å sjekke om det fungerer før vekkerklokka om litt for kort tid setter i gang.
Ut på tur Med 30 minutter transitt i Brussel før flyet til Lyon skal lette blir det
André bak rattet har startet på de 21 berømte svingene opp til Alpe d´Huez. Her er det nok å se ut av vinduet, eller kanskje best å la være. De neste tre dagene skal fjellet be- stiges tre ganger - for egen maskin. Vi er så heldige at vi skal få prøve alle tre veiene til toppen.
litt for spennende å se om sykkelkofferten og bagasjen
dukker opp i Lyon. Det frister ikke å måtte skaffe leiesykkel på kort varsel. Lyon flyplass, "bagages spéciaux" lyser opp i andre enden av baga- sjehallen, og der står allerede sykkelkofferten. Mye bortkastet bekymring. I ankomsthallen står den franske sjåføren André som skal ta 10 syk- lister opp til Alpe d´Huez som er målby på alle tre etappene. Fem britiske, tre amerikanske, en nederlender, undertegnede og 10 sykler ble stablet inn i minibussen. Som vanlig blant syklister og uavhengig av na- sjonalitet er praten umiddelbart i gang. Vi passerer Bourg d´Oisans og praten stilner. Den smilende
Alpe d´Huez Bare to av de beryktede 21
Da Alpe d’Huez ble be- søkt for første gang i 1952 var det første gang det var målgang på en fjelltopp i Touren. Det er den mest populære klatre- etappen å se, og hvor du må være ute mange dager i for- veien for å få en bra plass til bobilen.
hårnålssvingene gjenstår før vi er framme i alpebyen på 1.850 m.o.h. Alt går helt fint til André må rygge. Henger var tydeligvis en ny erfaring. Kraftig banning og ut- skjelling av alt som var i nærheten fulgte - han hadde mistet det fullstendig. Ingenting høres surere ut enn en sint, sutrende og bannende fransk- mann. Etter noen minutter lettet trykket noe, og samtalen tok seg rolig opp
44 GRUPPETTO # 26
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease