vokste seg større for hver kilometer i brudd. To minutter ble til fem, fem ble til ti, og det umulige ble plutselig mulig. Poli var nå i en uvanlig posisjon, helt i motsatt ende av rittet enn det han pleide å være - i ledelsen, fremst av alle. Dette var tross alt mannen som kom sist i sammendraget under Giro d’Italia i 1992! Vår italienske venn var heldigvis god i hoderegning, og var godt vant med å regne seg fram til maksimaltiden på etappene etter utallige reiser opp bratte fjell- sider, helt bakerst i «gruppettoen». Poli hentet opp den velkjente tabellen, snudde den på hodet, og kom fram til hvor mange minutter han måtte ha i bunn av bakken for å holde unna og ta etappeseieren: «Jeg regnet ut at jeg trengte et for- sprang på 25 minutter ved foten av Ventoux, ett minutt for hver kilometer (stigningen er 22 kilometer lang) pluss en liten buffer på toppen for å være på den sikre siden. Fra toppen var det tross alt 40 kilometer til målgang i Carpentras!» All tid- ligere erfaring tilsa at han ville tape om lag ett minutt per kilometer til de beste klatrerne, men seieren var plutselig innen rekkevidde. Ikke skremt Poli lot seg ikke skremme av tid- ligere tragedier, men fikk tilløp til panikk når prosentene krøp over 10 og farten sank under 10! Stig- ningen ut av Bédoin ved foten av fjellet er overraskende snill, men alle som har syklet opp Ventoux vet at helvetet lurer bak svingen ut av Saint-Estève, inn i skogen, naue to kilometer lenger opp i bakken. «Jeg glemmer det aldri! På vei inn i svingen hadde jeg god fart, men så smalt det! Jeg så ned, leste fattige åtte km/t på sykkel- computeren, og tenkte umid- delbart at det hele var slutt. Heldigvis fant jeg en rytme jeg kunne holde og en god frekvens.» Poli startet klatringen med hele 25 minutter på hovedfeltet, og hadde allerede passert Chalet
Den kjente toppen på Mont Ventoux er lett gjenkjennelig der den står i ”måneland- skapet.”
lignet Don Quijote’s gale kamp mot vindmøllene i La Mancha. Ingen av sammenlagtfavorittene ville slite ut lagene sine for å taue inn Poli! Det ingen visste på veien ut av fra Montpellier, var at sykkelsporten skulle få en leksjon i klassisk italiensk «grinta» - eller på godt norsk: En real oppvisning i eventyrlig mot, jernvilje og rå- skap! Poli var ustoppelig på flatene. Med sin enorme fysikk kunne han lett holde 47 km/t alene, og for- spranget bakover til hovedfeltet
grønne spurttrøya. Tour de France anno 1994 nærmet seg slutten, og Poli hadde frie tøyler - en ytterst sjelden mulighet for en «gregario» til å imponere lagled- elsen i sesongens kanskje viktigste ritt. Kjempen fra Verona tettet raskt luken til landsmannen Cassani, og drøye 60 kilometer inn i etappen fortsatte Poli videre i ensommajestet. Angrepet var så dumdristig at konkurrentene bare lot ham sykle avgårde i noe som
# 9 GRUPPETTO 39
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease