G I NO BARTAL I
bak-fram på en sykkel. Han ble beordret til å stille i Tour de France for å vinne, og ble derfor nektet å stille i Giroen. Han skulle vinne Touren for å vise fram Italia og fascismens for- treffelighet. Tre år tidligere hadde Italia invadert Etiopia, og de internasjonale protestene var kraftige. En som snart skulle komme på besøk til stor ståhei, Adolf Hitler, var ikke uventet positiv til koloniseringen. Han hadde imponert Mussolini med Tys- klands voldsomme og raske militære opp- bygging. Besøket var i Mussolinis øyne meget vellykket og han var mer enn noen gang innstilt på å vise Italia og fascis- mens suksess også på landeveien. Tid- ligere på sommeren 1938 hadde Italia vunnet fotball-VM i Frankrike, og nå skulle Bartali toppe dette med å vinne Tour de France, for Mussolini. Tour 1938 Han likte selvfølgelig ikke å måtte bli hjemme under Giroen. 29. juni entret det italienske laget toget i Torino som skulle ta dem til Paris for å bringe heder og ære for ”De Blå” i Frankrike. Hjemlige tilhengere hadde møtt opp på perrongen for å ønske de åtte rytterne lykke til. Ginos lagkamerater strålte, mens han selv var preget av fjor- årets dårlige minner fra nabolandet. 5. juli rullet Tour de France-toget i gang fra Paris. Italia hadde som syv andre Vest- Europeiske lag sendt sitt landslag til Frankrike. Sportssjefen var tidligere Giro-vinner, Girardengo. Etter hans to seire før første verdenskrig nøt han så stor respekt at toget stoppet i hjembyen hans, Novi Ligure, for å vise han ære. Hans strategi var ikke mye annerledes enn dagens. De store sammenlagtfavorittene skulle stort sett holde seg i ro til fjellene dukket opp. Så også i 1938. Nå var det for første gang store tids- bonuser til de som nådde fjell- overgangene først. Her var det minutter for klatreren Bartali å hente på de andre, og det var en del av strategien. Ingen
Dommerbilen med rittlederen la seg rett bak. I fronten av bilen hadde de en plakat ”Ikke dytt rytterne!” Ikke for at rytterne ikke skulle få litt hjelp, men for å holde fulle tilskuere unna rytterne. Hvis vi synes det ser ille ut i dag, var det enda mer kaotisk i 1938. Han passerte toppen av Aubisque med to belgiske ryttere et par minutter bak. Gino tok det med ro ned- over og hadde snart selskap av de belgiske rytterne. På vei opp dagens tredje fjell for- svant den siste belgiske konkurrenten. På vei mot toppen fikk han for første gang i karrieren panikk, det kjentes ut som om hjertet skulle stoppe, og han var nær ved å kollapse. Kroppen verket som aldri før, den brølende menneskemengden pas- serte forbi i sakte film, lyden forsvant og i hodet var det kun én tanke – komme til toppen av fjellet! Han holdt motet opp ved å se nedover fjellsiden hvor kon- kurrentene ble hengende lenger og lenger bak. Toppen av Aspin var nådd og led- elsen var økt. Nå var det bare å samle seg og komme trygt ned. Rundt en sving i stor fart og midt i veien gikk en gjeng hoiende tilskuere. For fulle bremser stupte han over styret og landet langt nede i en grøft. Han kravlet seg opp igjen, mirakuløst nok uten brudd. Sykkelen gikk det ikke like bra med, forhjulet var ødelagt. Minuttene gikk og de to svartkledde belgierne som hadde hengt på lengst opp i bakken, suste forbi. Gino kom seg opp på sykkelen, og etter syv timer og seksten minutter var han i mål, nå kun 2,35 mi- nutter etter den gule trøya. Uventet utvikling på hjemmebane Hjemme i Italia var det noe annet som fikk enda større oppmerksomhet den dagen, Mussolinis "Il manifesto dei fasci italiani di combattimento," Det rasistiske Manifest. Kort fortalt beskrev det i ti punkter hvorfor det italienske folk var overlegent, og at det jødiske folk ikke hørte hjemme i Italia. Dette var et for- varsel på hva som skulle komme. Italienske sykkelfans kunne for første gang nå se hvordan politikken i større grad stadig blandet seg inn i idretten. Mussolini styrte nå mediene, som frem-
Bartali i italiensk mestertrøye som han vant fire ganger. Den første i 1935 som 21 åring, og den siste 17 år senere i 1952!
klarte å flytte 67 kilo raskere oppover fjellsidene enn Gino Bartali.
Det var 14. juli og fransk nasjonaldag og det var store menneskemengder langs løypa. Årets kongeetappe var lagt til fridagen, og det var tid for de første an- grepene på den gule trøya. I løpet av de 20 milene i fryktede Pyreneene skulle de over Aubisque, Tourmalet, Col d’Aspin og Peyresourde. Det var ikke bare turene opp fjellsidene som var skremmende, men også nedkjøringene på dårlige grusveier. Fjellene nærmet seg og Gino overrasket konkurrentene med å rykke i det den første stigningen startet. ”Det så ut som en spurt mot mål,” sa en av de andre gode klatrerne som ikke tok sjansen på å følge.
40 GRUPPETTO # 30
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease