FLANDERN, VALLONIA, LUXEMBOURG OG NORD-FRANKRIKE
Neste dag venter nemlig pile- grimsreisens lengste etappe, der høydepunktene hører til kremen av Paris-Roubaix. I Norge blir syklister ofte irritert når de blir fløytet på av bilister. I Belgia, Nord-Frankrike og Luxembourg er det ikke mindre tuting. Men her trykker ikke sjåførene på hornet fordi de er irritert og vil ha syklister vekk fra kjørebanen. De gjør det for å varsle og synes i det store og hele utvilsomt vennlige. Her i traktene er sykling nasjonalsport. At vi befinner oss på bilveg, er dog bare halve sannheten. Nesten like mye som ute i hovedtrafikken, tar vi oss fram på småveger som snor seg på kryss og tvers og langs gjennom landskapet. Det føles som å være i en nærmest uavbrutt klassikerløype. Arenberg 80 ukompliserte kilometer har vi lagt bak oss denne dagen når vi kommer inn i byen Arenberg der den mytologiske skogen venter oss. Hvordan er egentlig kvaliteten på brosteinen det snakkes sånn om? Allerede fra av- reise Brussel har vi vært permanent skodd med 28 mm dekk. Der ligger den. Et tog krysser vegen og passerer like foran. Så åpner skogen seg. Jeg får for meg et bilde på netthinnen: En smijernsport med teksten "Arbeit macht frei". Hvem og hva venter i dette første møtet med Helvete i Nord? Heldigvis er det tørt. Her har ikke vært nedbør på mange dager. Men Arenberg-pavéen er ikke flat som mange tror. Når 2,2 kilometer med følelsen av langtkommen Parkinson er til- bakelagt, kjennes det likevel uvanlig tilfredsstillende å ha lagt igjen et lite spor av seg på bro- steinen gjennom denne ikoniske skogen: Den ene flaskeholderen på ramma er nemlig tom uten at jeg aner hvor flaska ble av på reisen.
Men i likhet med oss analoge, blir også beina deres merkbart tyngre i tråkket når vi sammen går inn i partiet med 17,3 prosent. 1,2 kilometer er ikke langt. Men veldig langt akkurat her. Opp skal vi. Greier Valverde & co. dette, skal jaggu vi også. Det er sjelden å se så mange smil når watt og puls er godt over terskel. Belgiske bakker Men vi har mer i vente. Før vi triller inn til hotellet i Liège sentrum og passerer stadion til byens berømte fotballag (Standard de Liège), skal vi også opp Còte de Saint-Nicolas. Julenisse-bakken, altså. de fleste kjenner til at den hellige St. Nicolas var modellen for vår mo- derne julenisse. Muren som bærer hans navn er best kjent som finalen i Liège-Bastogne-Liège. Neste dag skal vi følge dekkspor til nettopp Bastogne, seks dager før de selv skal samme vegen. Men ettersom vi allerede første dag har fått smake på tapasen, har vertskapet lagt inn et par godbiter litt utenom proffenes trasé. Huy og Saint-Nicolas er nemlig ikke de eneste såkalte
murene i denne delen av Belgia. 3,3 km lange Còte de Kin har maks stigning på 21,2 prosent. Còte d' Embourg er 4,8 kmmed maks 11,4 prosent. Den svir den også. Bastogne er stedet for ett av de hardeste og mest brutale slagene under 2. verdenskrig. Vår krig mot brutale belgiske bakker skal inn i to dager med våpenhvile. Vi skal etter avreise påfølgende morgen sykle gjennom deler av vakre Luxembourg. Duve over det bølgende landskapet før vi vender tilbake til de belgiske Ardennene. Drøyt kilometerlange Les Enclaves Climb med 13,5 prosent, er dagens eneste utfordring for vårkåte norske oppoversyklister. Dagen deretter krysser vi grensa mellom Belgia og Frankrike tre ganger på klassikerukas flateste etappe. Likevel er dagen kommet da undertegnede går tom når to- tre mil gjenstår. Det er andre dagen med 30 pluss. Nærings- vettet har sviktet, og det er slurvet med saltinntaket. Legen i det vesle feltet har riktig nok ferie, men deler under middagen samme kveld velvillig sine faglige råd rundt forbruk og inntak.
Gjengen på tur - og for en tur det ble! Før Mur de Huy!
76 GRUPPETTO # 27
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease