SVEITSERE I NORGE
Hvordan startet eventyret i nord? Ideen til denne turen ble født i vinter, et sted mellom to heismaster i Davos. Jeg var på ski med familien, alene i tallerkenheisen, og hodet begynte å jobbe. Hvilke prosjekter ville jeg realisere i år? Tankene vandret nordover, til Lofoten, hvor vi var for tre år siden. Den gangen måtte vi droppe Sør-Norge på hjemveien. Fjord-Norge var fortsatt en hvit flekk på kartet. Jeg skrev så til Martin, fotograf, venn og rei- sefølge som jeg allerede har gjennomført mange eventyr med. En kjapp WhatsApp: «Gira på Fjord-Norge?» Svaret kom prompte. En plan var født. Jo nærmere sommeren kom, desto sterkere ble ønsket om å faktisk gjennomføre det. Jeg trengte et skille. Ut av hverdagen, inn i det ukjente. Altså: først med Martin fra Stavanger til Ålesund. Stier, bilder, historier. I Ålesund skulle Martin fly hjem, og like etterpå ville
Ines og Greta slutte seg til. Da skulle eventyr bli til familietid i noen uker. Et prosjekt som kombinerte eventyr og ro, og jeg trengte begge deler sårt. Ukene i forkant hadde vært et nådeløst arbeidskjør. Jeg var på grensen. Kanskje var Norge et sted hvor jeg kunne trykke på reset-knappen? Alt var pakket: to Haibike E-MTBer (en til meg, en til Martin), pluss sykkelen til kona mi Ines og barnesykkelen til Greta. Reservebatterier, kamerautstyr, packraft. Jeg var klar. Bare hodet hang litt etter. Veien til Norge er lang, nok tid til å tenke. Vil dette fungere? Er jeg gal som tar med elsykkelen til mange av Norges mest kjente friluftsteder? Vil et skilt stoppe meg et sted? Jeg ante ikke. Men nettopp det var sjarmen. Med hver kilometer vek varmen for forventningen. Campingvanen rullet nordover, ut av hver- dagen og inn i det ukjente. Endelig på tur igjen.
Flotte stier med utsikt over Lysefjorden og Lysebotn et stykke lenger ned.
Gjestene var imponerte over skiltingen langs stiene på fjellet.
N oen turer starter ikke ved den første meteren på stien, men med noen svette timer i forkant. Jeg sto på parkeringsplassen etter presentasjonsmøtet for Haibike i Sennfeld. Bak meg sto det be- hagelige klimatiserte teltet, her ute, 38 grader dirrende luft og hundre meter til min VanTourer. Allerede halvveis var jeg gjen- nomvåt. Jeg åpnet døren, steg inn i den stillestående heten som traff meg som en vegg, og grep etter tenningsnøkkelen. Et øyeblikks stillhet, så et klikk, og den etterlengtede kjølige luften fra ventilasjons- anlegget. Endelig snart sykkeltur.
# 62 GRUPPETTO 67
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease