på!» Hun lener seg tilbake i stolen igjen. Klar for neste spørsmål. Produsenten smiler og gjør det samme. Men hun blir sittende i stolen sin, årvåken. Voktende. Leser Hannahs kroppsspråk og skal passe på at intervjuet tar slutt lenge før hun blir overbelas- tet og overstimulert. D et må være et ganske stressende liv du lever nå, med verdensturne og berømmelse? Gadsby nikker. «Absolutt. Det er nok ikke alle autister som hadde likte seg i denne bransjen, for den kan være ganske …» Hun leter etter riktig ord. «…giftig. For oss. Svært overstimulerende, høyt stres- snivå hele tiden, sminke, og ting som ikke går helt etter planen … Og jeg kommer noen ganger til et punkt hvor jeg rett og slett ikke klarer å prosessere mer informasjon. Det er ikke som en klassisk melt- down, men mer som et shut-down, hvor jeg ikke kla- rer å ta inn mer informasjon i det hele tatt. F.eks. en gang da jeg var i The Royal Albert Hall i London. Jeg var allerede kjempestresset pga jet-lag og en generelt dårlig dag med veldig mye stimuli, tett med folk back-stage – OG sminke!!!» Hun stopper opp et øye- blikk og kikker skrått opp i taket. Så ser hun på meg og flirer. «Det der med sminke er visst en gjenganger! Det skal jeg jammen legge meg på minnet! Ihvertfall skulle jeg altså ut på scenen og snakke foran 5000 personer, og det gikk egentlig helt fint, men mot slut- ten av forestillingen gikk hjernen min fullstendig i shut-down og jeg bare gikk av scenen. Etterpå var jeg svært frustrert og sa til Jenney at forestillingen hadde vært helt elendig og at jeg hadde ødelagt hele greia. Men heldigvis kjenner hun meg godt nå …» Hannah sender et varmt blikk bort mot produsenten i hjørnet. «Så da jeg hadde fått roet meg ned igjen sa hun; – Hannah, det gikk ikke dårlig. Du hadde en shut- down! Du fikk rett og slett ikke med deg at du fikk stående applaus. Forestillingen var en suksess! Du ødela ingenting.» Gadsby rister oppgitt på hodet. «Hvordan takler du berømtheten og alt fokuset du har fått de siste par årene?» «Vel, det er jo mange positive sider ved det også. Berømthet gir på en måte en buffer mot verden. Jeg har en manager med meg hele tiden, og han har vært med meg lenge, så han kjenner meg godt nå. Også har jeg Jenney.» Hun nik- ker mot jenta i hjørnet, som smiler mildt og trygt til- bake mot henne. «Jenney kjenner meg også veldig godt. Hun kan lese meg, og ser ofte når det holder på å bli for mye for meg. Og hun vet hvordan hun skal
roe meg ned. Jeg har også folk som tar seg av kontakt med presse og media. Jeg tror faktisk at jeg hadde syntes det var vanskeligere å være autistisk hvis jeg måtte være mer ute i verden enn det jeg faktisk må nå, som komiker, for det gir en naturlig buffer mot verden ved å gjøre det jeg gjør. Og jeg tror også at autismen er en velsignelse for meg i denne situasjo- nen jeg er i nå, med å plutselig være berømt og ver- denskjent og alt det der. For det å bli berømt burde jo ikke føles vanlig. Det burde føles rart og uvant. Og det kan jeg jo allerede! Jeg har livslang erfaring med å føle meg rar og annerledes og skille meg ut. Og selv om det er mye stress og høyt tempo i denne bransjen, så kan jeg også i perioder trekke meg tilbake i flere uker i strekk. Og da kan jeg bare stulle rundt i leilig- heten min. Drikke te, flytte på ting, ta en lur midt på dagen. Med en vanlig 9-5-jobb ville det bli mer en syklus, som gikk i ett uten pauser, hvis du skjønner.» J eg nikker, og Hannah trenger ingen oppfølgings- spørsmål for å fortsette. «Jeg startet ikke med stand-up før jeg var 27 år. Før, da jeg var yngre, klarte jeg aldri holde på en jobb lenge om gangen. Det var så mye som var vanskelig. For eksempel er jeg veldig sensitiv for lys, og det gir store problemer med en vanlig kontorjobb. Jeg har også store problemer med offentlig transport. Og jeg liker rutine og forut- sigbarhet.» Hannah smiler for seg selv. B likket flakker rundt i rommet. Men før jeg rekker å stille neste spørsmål utbryter hun: «En ting jeg synes er veldig rart, er at vi på spekteret regnes for å være rigide... For når jeg ser på verden, så tenker jeg vel heller at det er verden som er rigid. Nevrotypiske er rigide. De har bare skapt en verden som lurer dem til å tro at de er så himla fleksi- ble. Men fra mitt ståsted er den nevrotypiskes verden egentlig svært lite fleksibel. Den er ihvertfall ikke fleksibel nok til å ha plass til meg …» Hannah rister lattermildt på hodet. «Det er jo egentlig helt tåpelig. For vi som er på spekteret er smarte. Vi har problem- løsende hjerner, og mye uforløst potensiale. Bortkas- tede ressurser spør du meg. Bare fordi verden ikke er tilpasningsdyktig nok til å klare å gjøre plass til oss.»
10
AUTISME I DAG BD46 NR4/2019
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online