vju, bortsett fra TV-intervjuet i 1972, jeg liker ikke publisitet om egen person. Jeg er nok et hver- dagsmenneske som liker å jobbe i det stille. Jeg er glad i å ta bilder, men misliker å bli fotografert. Men med håp om at min historie kanskje kan være til nytte for an- dre, gjør jeg et unntak for Lymfe- kreftbladet. Heldigvis er jeg den født opti- mist og livsnyter, og heldigvis har jeg mange hobbyer. Det har hjul- pet meg mange ganger. Og det er gledene jeg husker best. Behand- lingen jeg fikk, var det de kunne den gangen. Og jeg er blitt frisk. Ved å betrakte livet fra syke- sengen, har jeg fått et annet per- spektiv enn jeg ellers ville fått. Jeg har fokusert på andre ting enn om jeg hadde vært frisk. Jeg er fortsatt nysgjerrig på livet, og samler på år. Jeg ville ikke byttet med noen. I tunge stunder har jeg hentet styrke fra en dikt om valmuen som jeg gjerne vil dele – macro- bildet av valmuen har jeg tatt selv:
er skadet på grunn av cellegiften. Hun har også problemer med stemmen. — På tross av sykdom og plager, synes jeg at jeg har hatt, og har, et rikt og herlig liv. Jeg har vært i kommunepolitikken, hatt fri- villige verv i foreninger, og tatt omsorg for eldre i familien. Jeg har også reist mye innenfor den radiusen senskadene har tillatt. Jeg pleier å henge opp noen ”gu- lerøtter” som drar meg mot målet jeg har satt meg. Jeg har nok mye av eselets natur i meg. I dag er jeg avhengig av krykker, rullator eller rullestol alt etter hvilken aktivitet jeg skal gjennomføre, så livet er blitt roligere. Jeg er glad for Lymfekreftfore- ningen og det de gjør også for oss overlevere. Jeg deltok på lands- konferansen på Hamar, en fan- tastisk opplevelse. Endelig fant jeg noen å identifisere meg med. Og her traff jeg igjen Kari Sand- berg. Jeg er nå med i foreningen og vara til styret i lokallaget Tele- mark. Jeg har alltid sagt nei til inter-
28
LYMFEKREFTBLADET 3 / 2 0 1 7
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker