somnus nr 4_2019

min sak, en lege jeg aldri har møtt eller snakket med, at min historie ikke var riktig, så derfor skrev han den om slik at den skulle passe inn i NPEs retningslinjer for å ha rett til erstatning eller ikke. Det ble ikke erstatning. Bare en journal Jeg kjemper imot, men til liten nytte, da jeg bare er en journal. Mine ord teller ikke lengre. Jeg kjemper ikke bare for erstatning, men jeg kjemper også for min egen eksistens og timeglasset renner ut. Som 45 år gammel er jeg umyndig- gjort, jeg er ikke ett autonomt menneske lenger, det har NAV og NPE fratatt meg. Jeg er enig at alle har et ansvar for å vaksinere seg. Det handler om solidaritet for de syke, og de som ikke kan vaksinere seg slik kommunelegen beskrev i 2009. Men går dette ansvaret og solidarite- ten bare én vei? Hva med ansvaret for og solidariteten med oss som tok ansvar og ble uhelbredelig syke? Kompetanse Jeg skulle gjerne ha sett en rapport som viser hva staten har gjort for denne gruppen og hvordan de har fulgt opp ansvaret. Kjernen til statens ansvar er det juridisk i form av erstatningsansvar. I erstatningssaker er det er sak- kyndigrapporten som legger grunnla- get for retten til erstatning eller ikke. Ofte er dette en rapport som er utar- beidet av en NPE har utnevnt, en sakkyndig som ikke er sakkyndig på dette området. I min sak var den sak- kyndige en nevrolog som har forsket på Alzheimer og MS, sikkert en flink fyr, men han har aldri jobbet med hypersomnier. Med tanke på at det kun er noen få timer med forelesning på søvn på legestudiene, er det god grunn til å spørre om han da har nok kompetan-

om en mor og en sønn. Det handler om barn som aldri har fått mulighe- ten til et normalt liv, det handler om ungdom som ikke orker å gjennom- føre skolen og som kanskje aldri får sin drøm om å bli elektriker, advokat, fotballproff eller politiker oppfylt. Det gjelder mange flere enn oss to. Det handle om svik og løfter som aldri ble holdt. Jeg har tapt mitt liv, jeg har sviktet min sønn, jeg har mistet en jobb og jeg har forlatt et hjem. Det er ikke vaksinen som har frarøvet meg alt dette, men staten, fordi den ikke evner å bære sitt ansvar for de vaksineskadede, hver- ken moralsk, etisk eller juridisk. Jeg stilte opp, men... Jeg stilte opp og tok vaksinen for å hindre spredning av et aggressivt influensavirus, og for å skjerme de syke og svake, jeg anger IKKE for at jeg stilte opp. Jeg er faktiske stolt over at jeg stilte opp når jeg ble bedt om det. Om noens liv og helse er truet, så hadde jeg gjort det igjen. Kanskje gjorde jeg en forskjell for noen, men jeg skulle ønske det hadde endt annerledes for meg. Dessverre utviklet mange som meg alvorlig bivirkninger, og fikk livet ødelagt. Denne markeringen gjelder IKKE spørsmålet om vaksiner eller ikke, men er en solidaritetsaksjon for de som sliter med å få nødvendig hjelp (ref: NAV og Norsk pasientskadeer- statning) etter en uventet bivirkning som staten påtok seg det totale ansvaret for, men som har sviktet totalt.

se til å bære ansvaret for erstatnings- grunnlaget både moralsk, etisk og juridisk. Det er et helt essensielt at sakkyndigrapporten er skrevet så konkret som mulig etter de retnings- linjer og lover som helsepersonell som er sakkyndige må arbeide etter. Fylkesmannen, som skal være kon- trollorgan, har bekreftet i et svar på dette da jeg rapporterte denne sak- kyndige for brudd på helsepersonell- loven, men fylkesmannen mener medisinsk sakkyndige ikke underlagt helsepersonell-lovens paragraf 14; om varsom, nøyaktig og objektiv i sin rolle som sakkyndig. Det er en grov feiltolkning av loven hos fylkesmannen, som får store konsekvenser for erstatningssakens utfall. Er det å ta ansvar, moralsk/ etisk og juridisk? Det handler om ansvar Dette handler om ansvar. Det handler

Takk.

Jeg kjemper i mot, men til liten nytte, da jeg bare er en journal. Mine ord teller ikke lengre. Janiche Henden

30

SOMNUS NR 4 – 2019

Made with FlippingBook - Online Brochure Maker