noe med å holde søvnigheten på avstand. At vi ikke tok bilder i noen frisørsa- long, er rett og slett fordi hun var mellom to jobber da vi møttes. Etter flere år på Jessheim skulle det bli ny salong fra desember. «Aura», i Oslo, like ved Rådhuset. – Klarer du full tid i yrket ditt? – Da jeg var ny i frisørfaget, startet jeg i 100 prosent stilling. Men gikk ned til 70 etter hvert. – Fikk du NAV-penger for de reste- rende tretti prosentene? – Nei. Og jeg er jo spent på hvordan det vil gå på det nye arbeidsstedet? Jeg vil gjerne stå på for fullt, men jeg får se det an litt. Nå kommer det også en 40-minutters togtur hver vei i til- legg. Jeg må bare passe på at jeg ikke sovner på toget, for da kommer jeg meg ikke av i tide. Og ja, hun har kjørt for langt med toget noen ganger… – Hvordan greide du deg på skolen da sykdommen hadde slått ut, mens du var udiagnostisert? – Jeg fikk vel følelsen av at enkelte syntes jeg var lat. At jeg ikke gadd, liksom. For i perioder hadde jeg ikke energi til noe som helst. Og det var liksom ikke god nok unnskyldning å være hjemme av og til, fordi jeg var Underveis ble det tatt allergitester, pusteprøver og blodprøver. En tidli- gere kjæreste bemerket også at hun gnisset med tennene, og hadde puste- stopp om natten. Kunne være søv- napné? Nei da, ikke det heller. så trøtt, tar hun med. Tester og prøver – Jeg ble testet for det, men hadde ikke mange nok pustestopp i timen. Alt jeg ble undersøkt for hang jo ikke sammen med diagnosen jeg til slutt fikk, nevner hun. Rikke mener også hun etter hvert fikk god trening i å leve normalt, og det takker hun sin sterke viljestyrke for. Søvntrangen er med henne hele tiden,
men noen ganger velger hun «å glemme» at hun er trett. Da er hun så godt i gang med noe, at hun ikke ten- ker på senga. Ikke minst drives hun av at hun har det daglige målet at hun vil være i jobb. Det er veldig viktig for henne. Hun har også den holdningen at hun ikke vill plage folk med helseproble- mene sine: – Det skal ikke gå ut over familie og venner at jeg har det jeg har. Jeg vil ikke at de skal bli slitne av å tenke på meg. Nei, jeg liker ikke å være til bry. Jeg snakker heller ikke mye til venner og kolleger om at jeg er annerledes. Jeg vil heller være én i gjengen, og ikke vise svake sider. I det hele tatt vil jeg ikke at meg og mitt fremstilles negativt. Jeg vil hel- ler at det meste skal være positivt. Det har jeg bestemt meg for, smiler hun. Slik er altså hennes livsfilosofi. Og det er utvilsomt «god medisin» å ha med på veien! Fjonger seg på toget Rikke klarte likevel å ta sin yrkesut- dannelse som frisør, selv om dagene kunne være tunge for henne før diag- nosen kom. To år på videregående, to år i lære. For det å ha med mennes- ker å gjøre, ja, være tett på, passer henne som hånd i hanske. – Har andre i familien din samme sykdom? – Nei, bare jeg. Så jeg har ikke arvet tilstanden. Den bare kom av seg selv. Ubedt! Selv om hun plages av tretthet hele dagen, vil hun ikke bli sett på som «hu’ late». – Det er «bare» hodet som vil sove. Resten av kroppen har lyst til å løpe maraton, sier Rikke. Hun har altså fått til livet sitt, selv om hun har utfordringer. Og hun bor for tiden hjemme hos foreldrene, i landlige omgivelser, ti minutter fra Jessheim sentrum. Om ikke så lenge håper hun å finne seg sitt eget. Hun
har også bil, av godt merke…og leg- ger til at pappa’n arbeider i et bilfir- ma. Men da hun gikk på videregå- ende var det på Strømmen, ti minut- ter av gårde med tog. – Jeg tar gjerne tog om morgenen.
SOMNUS NR 4 – 2019 Det er «bare» hodet som vil sove. Resten av kroppen har lyst til å løpe maraton. Rikke Carine Grønlund ‘’ 6
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker