Nordlandssykehuset. Der hadde testresultater fra UNN kommet, og de ble etter hvert klar over følgende; et stort lymfom lå opp imot mitt venstre nyre. En cellegiftcocktail ble foreskrevet, og snart lå jeg med drypp. Dagen etter kollapset jeg med komplikasjoner. Lymfomet hadde festet seg i tynntarmen, og da cellegiften begynte å virke, revnet tarmen. Dette resulterte i blødninger, blodoverføring og 9 døgn på intensivavdelingen. Jeg lå med intravenøs nærings- tilførsel i fem uker. Det største savnet var vann. Jeg drømte ofte om å drikke av en fjellbekk. Jeg drømte også at jeg gikk rundt i København og bestilte en Gammel Dansk på fortauskafé. (Hvorfor forstår jeg egentlig ikke. Jeg har aldri likt drikken.) Kona mi og vår frilansmusiker av en sønn bodde på forskjellige
hoteller i en måned og satt ved senga mi store deler av dagen. En niese som studerte medisin, kom til legevisittene ogoversatte fagspråk. Kolleger på jobb sendte pakke med lydbøker og støtteerklæringer. Naboer ringte kona med hilsninger. Da blødningene avtok, fikk jeg ny cellegiftkur. Denne gangen var reaksjonene normale. Det var grunn til forsiktig optimisme. Etter andre cellegiftkur begynte hodeputa å bli full av hår. En velmenende sykepleier kom med reklame for tupéer. Endelig en morsomhet i elendigheten, oppfattet jeg. I boka Casa Appelsin markeres denne perioden med fem tomme sider. Så en dag kom en smilende overlege og proklamerte at jeg kunne få begynne å drikke. Vann og suppe. Jeg hadde nesten glemt hvordan man gjør slikt. Det ble juni og sommer- ferie. Datterfamilien på seks kom fra Oslo, store og små. Jeg
40
LYMFEKREFTBLADET 1 / 20 1 7
Made with FlippingBook Annual report