Vårt forsøk Nettet er fylt med ivrige sjeler (de kalles pulmonauter) som teiper igjen munnen både under trening, over kontorpulten og i sengen. Nå var det vår tur. Kostnad: En rull kirurgisk teip/heftplas- ter på apoteket til 69 kroner. Det var bare å begynne. Den første uken utsatte jeg likevel eksperimentet. Jeg lå i sengen med teip- rullen i hånden, men klarte ikke rive av de to-tre-fire centimeterne. Hvorfor? En irrasjonell frykt for å kveles i løpet av natten. På gulvet ved siden av meg lå hunden min. Han pustet jevnt og rolig, med nesen. Han døde ikke av kvelning, la jeg merke til. Det var latterlig. Som om man var brus- drikker og skulle gå over til vann, men fryktet å dø i forsøket. Nei, kutt ut, vær viking, som ungene sier når de snøbader eller er ute i uvær. Ny kveld. Teip på, hele kjeften plastret igjen med brun teip. Lyset av. Legge seg bakover. La søvnen komme. Kjenn på pustingens sterke kraft! Haha. Den kom ikke. Det som kom, var høyt blodtrykk! Høy puls! Engstelse. Klaustrofobi. Vri seg i sengen, JEG FÅR IKKE PUSTE, å rive av teipen kjentes like naturlig som å klø et myggstikk. Det som også kom, var konas latter. Den runget i det lille soverommet. Den som skal bli 136 år, eller bare teipe igjen kjeften, må stålsette seg.
sykdom, ører og så videre, bemerker Nestor, men nesen og bihulene er ikke representert i noen av dem. Selv om vi, ifølge Nestor, er blitt «de verste pusterne i dyreriket.» Forfatteren møter forskere som studerer hodeskaller fra den berømte Morton- samlingen, oppkalt etter Samuel Morton, som fra 1830-årene samlet skjeletter i et mislykket forsøk på å bevise den hvite rases overlegenhet. Tannleger og for- skere har røntgen-fotografert hodeskal- lene. «Disse menneskene har sannsynlig- vis aldri snorket, hatt søvnapné, bihule- betennelse eller andre kroniske luftveis- problemer som påvirker moderne men- nesker. Munnen var for stor og luft- veiene for brede til at noe kunne blok- kere dem. De pustet lett gjennom nesen», sier forskerne til Nestor. Av de 5 400 pattedyrartene på planeten er mennesker nå de eneste med utbredt feiljusterte kjever, overbitt, underbitt og skjeve tenner. Kjeven har ikke plass til tennene. Hvorfor? Sporene går langt til- bake. Med temmingen av ilden ble maten lettere å tygge. Slik sparte vi energi og fikk tilgang til masse kalorier. Menneskehjernen ble større. Men den voksende hjernen trengte plass, og tok den fra forsiden av ansiktet vårt, hjem- met til bihuler, munn og luftveier. Over tid ble ansiktet vårt forkortet og munnen krympet. Jo mer vi stekte og prosesserte kaloririk mat, desto større ble hjernen vår og jo trangere ble våre luftveier. Slik lyder teorien. Studie James Nestor ble med på en studie: Hvordan reagerer kroppen når man kun får puste med munnen? Og hva skjer når prøvekaninene kun får puste med nesen? Han måtte teipe igjen munnen, som en Charlie Chaplin-bart flyttet én centime- ter ned, over leppene. «Fremfor å teipe hele munnen igjen, føles dette mindre klaustrofobisk og tillater litt plass hvis jeg må hoste eller snakke.» Å teipe har en ekstra funksjon. På grunn av tyngdekraften åpnes munnen lettere når man ligger med hodet bakover. Noen av oss, som Nestor, benytter da mulighe- ten til å puste med munnen. Søvnen overvåkes, daglig underlegges han målinger og tester. Etter kort tid obser- verer han følgende effekter: Snorkingen forsvinner nesten hundre prosent. Blodtrykket faller. Han føler seg mer opplagt og luktesansen er tilbake (For detaljer, les boka).
søvne. Eller, å sovne gikk bare bedre og bedre. Teipen begynte å minne om sove- medisin. To endringer observerte jeg tidlig: Jeg engstet meg ikke. Hjernen innså at den fikk nok luft. Selv i en kort periode med litt tett nese, var det nok luft. Man måtte bare lære det, steg for steg. Dette er viktig, for det er i slike perioder at mange går over til munnpusting. Men altså, kjære munnpustere, man får mer luft enn man tror, selv med (litt) tett nese. Vel så viktig: Innsovningen gikk raskt. Pusten gjennom nesa ga en beroligende effekt. (Kanskje er forklaringen enkel, man innså at man ikke ble kvalt, og ble derfor så glad at man kunne puste rolig ut, og sovne, hva vet jeg.) Sjokket Etter tre uker kom sjokket: Jeg våknet med teipen på – uthvilt – 45 minutter før jeg ellers våkner. Så dum er jeg ikke at jeg gir teipen, altså nesepustingen, æren alene. Men jeg registrerte altså i mine iPhone-notater at jeg våknet med teip, uthvilt, før klokka ringte. Jeg sto opp, smattet fornøyd og skulle brygge kaffe. Da oppdaget jeg noe annet. Jeg våknet uten å være tørr i munnen! Det var som om kjeften føltes friskere av å ha vært lukket. Haha, alle timene hvor jeg har pratet på inn- og utpust, lite visste jeg at jeg burde ha holdt kjeft. Slik jeg har forstått verdens nesepustere, hinduer, munker, gærninger, toppidretts- utøvere, tannleger, fridykkere, er det ulike veier inn i dette riket. Noen vil redusere snorking eller antall hull i ten- nene, andre vil tilbake til urtiden, senke pulsen, meditere, noen vil bli kvitt for- kjølelser og tett nese, ha bedre sex, andre vil bedre sitt oksygenopptak eller (som meg) bare teste noe nytt. Effektene som meldes, er, som du skjønner, svært ulike. Noen merker ingen effekt, andre bruker store ord om mirakler i luft- veiene. Noen liker ganske enkelt å teipe igjen munnen om natta, andre melder om voldsom energi. Siden jeg verken måler blodtrykk eller søvnavbrudd, er mine parametere «myke». Jeg har ikke kjent på ekstrem energi. Jeg tviler på at jeg vil leve til jeg blir 136 år. Jeg tror heller ikke at ansik- tet mitt blir deiligere av dette. Men jeg har blitt avhengig av teip. I ett år har jeg teipet kjeften. Har jeg den ikke, føler jeg at noe mangler. Når munnen er teipet, går åndedrettet automatisk ned. Jeg kjen- ner det, fordi jeg blir søvnig, raskt.
Men hvorfor engste seg for kvelning? Merkelig, for denne hin- dringen er selvpåført, det er jo bare å puste med nesen. Man
kveles ikke. Men neseborenes luftekana- ler, i motsetning til munnen, er trange, luften filtreres, sakte, omhyggelig, det er altså en illusjon, som om man ikke får nok luft. Dette oppstår fordi man over- tenker og problematiserer noe som skal gå på autopilot. Man kjenner trangen til å bare åpne kjeften og fylle lungene med instant luft, aaahhhh, få det inn. Altså en uvane, nemlig munnpusting, som heroin rett i årene. Nytt forsøk neste kveld: Vær rolig. Pust rolig. Du får nok luft. Du kveles ikke. Slik sovnet jeg. 2,5 timer senere våknet jeg av at jeg i halvsøvne rev av teipen. Slik gikk også de neste dagene. Å sovne gikk fint, men jeg rev av teipen i halv-
10
SOMNUS NR 3 – 2022
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online