Som eventyrer og forsker George Catlin oppdaget på 1800- tallet, på ekspedisjo- ner til USAs indianere. Hvordan puster dere? spurte Catlin. Gjennom nesen, svar- te alle. Munnpusting gjør kroppen syk. Nesepusting, derimot, gjør kroppen sterk og ansiktet vakkert. I The Breath of Life (1862) oppsummerer Catlin med tre ord: «Hold munnen lukket.» Pust er medisin «Pusting har i uminnelige tider vært en mektig medisin», skriver Nestor. Nå er det en glemt kunst. «Tidligere tiders kunnskap er som visket vekk. For leger, forskere og folkehelse-eksperter jeg intervjuet, skjer pust automatisk, ‘10–20 ganger i minuttet gjennom munnen, nesen eller en tube, det er det samme. Man skal bare få luft inn og la kroppen gjøre resten. Pust er bare pust’, ifølge disse.» Derfor snakkes det helst om at vi må spise sunnere og trene mer. Tenk på siste lege- time, sier Nestor. Blodtrykk, puls og tem- peratur, kanskje et stetoskop til brystet for å undersøke hjertet og lungene. Men sjekket legen hvordan du puster? Neppe. Det er 27 avdelinger ved National Institute of Health i USA viet til lunger, øyne, hudsykdom, ører og så videre, bemerker Nestor. Nesen og bihulene er ikke representert i noen av dem. Hvordan kan pusting være så viktig og uviktig – samtidig? Vi kan innvende: Vi har jo pustet hele livet, hvorfor lære å puste? Nestor, som omtaler seg som en nysgjerrig tviler, sva- rer slik: Uansett hva vi spiser, hvor mye vi trener, hvor supre genene våre er, hvor tynne og smarte vi er - det betyr lite hvis vi puster feil. Hvorfor er moderne men- nesker den eneste arten med kronisk skje- ve tenner? Hvorfor lider så mange av astma og respirasjonsproblemer, og hvor- for snorker vi, mens våre forfedre trolig ikke gjorde det? Og hvorfor puster halv- parten av oss med munnen? «Vi er blitt de verste pusterne i dyreriket. » Hvordan gjorde vi det før? Forfatteren får studere hodeskaller fra den berømte Morton-samlingen, oppkalt etter Samuel Morton, som fra 1830-årene samlet skjeletter i et mislykket forsøk på å bevise den hvite rases overlegenhet. Det positive med Mortons arbeid er at hodes- kallene viser hvordan folk så ut før – og hvordan de pustet. «Disse er dobbelt så store som i dag», sier forskeren som viser Nestor skallene. Hun peker på neseåpningene, de to hul- lene som forbinder bihulene med baksiden av halsen. Hun snur skallen så den stirrer
på dem. «Se så bred og uttalt den er», sier hun. Tannleger og forskere har røntgen- fotografert hodeskaller fra Morton-sam- lingen. «Disse menneskene har sannsyn- ligvis aldri snorket, hatt søvnapné, bihule- betennelse eller andre kroniske luftveis- problemer som påvirker moderne mennes- ker. Munnen var for stor og luftveiene for brede til at noe kunne blokkere dem. De pustet lett gjennom nesen. Nesten alle av våre formødre og forfedre delte denne fremre strukturen», ifølge for- skerne Nestor møter – helt til syndefallet for noen få hundre år siden. Av de 5 400 pattedyrartene på planeten, er mennesker nå de eneste med utbredt feiljusterte kje- ver, overbitt, underbitt og skjeve tenner. Kjeven har ikke plass til tennene våre! Hvorfor ble det slik? For forskerne som undersøkte Morton- skallene, reiste dette et grunnleggende spørsmål: «Hvorfor ble det slik?» Sporene går langt tilbake. Med temmingen av ilden ble maten, også kjøttet, lettere å tygge. Slik sparte vi energi og fikk tilgang til masse kalorier. Menneskehjernen ble større og større, og vi lignet mindre på aper, mer på mennesker. Vi stekte og gril- let, kokte, moste og tilberedte mat. Men den voksende hjernen trengte plass, og tok den fra forsiden av ansiktet vårt, hjemmet til bihuler, munn og luftveier. Over tid ble ansiktet vårt forkortet og munnen krympet, og etterlot seg et bene- te fremspring som erstattet våre forfedres snute. Med den utstående nesen skilte vi oss ytterligere fra andre primater. Jo mer vi stekte og prosesserte kaloririk mat, desto større ble hjernen vår og jo trangere ble våre luftveier. Homo sapiens ble de eneste apene, og den eneste menneskelige arten, som kunne kveles og dø mens de åt. Tilpasningene som hjalp våre forfedre å utmanøvrere og overleve andre dyr - tem- ming av ild og bearbeiding av mat, en enorm hjerne og evnen til å kommunisere med et stort antall lyder - gjorde det også vanskeligere for oss å puste riktig. Forandringene kan sees på hodeskallene, sier Nestor. Pusteeksperimentet James Nestors bok er bygget rundt et eksperiment han sier ja til å delta i. Forskere skal måle hva som skjer i krop- pen om man kun puster med munnen, deretter kun med nesen. Forsøket starter med at han får nesen plugget igjen med silikon, all luft kommer via munnen. Allerede første natt øker snorkingen med 1300 prosent til 75 minutter gjennom
natten. En svenske han gjør forsøket sammen med, får det verre: Han gikk fra 0 minut- ter snorking til fire timer – på en natt, med en firedobling av søvnapnér. Alt dette på bare 24 timer. På laboratoriet gjør de en rekke tester. Munnpusting øker på kort tid blodtrykket såpass at Nestor kunne begynt med blod- trykksmedisiner. Søvnen blir kraftig for- ringet. Forsøket minner om Egil P. Harvolds fryktelige eksperimenter med aper på 1970- og 80-tallet. Han samlet rhesusaper og fylte silikon dypt inn i nesehulen til halvparten, slik at denne gruppen ble tvungne munnpustere. Munnpusting, ifølge Harvolds apeforsøk, forandrer kroppen fysisk og transformerer luftveiene, til det verre. Munnpust avler munnpust. Innånding fra nesen har motsatt effekt. Det tvinger luft mot vevene på baksiden av halsen, som gjør luftveiene bredere og pustingen let- tere. Etter en stund blir disse vevene og musklene «tonet» for å bli i åpen stilling. Nasal pust skaper mer nesepust. Søvnapné, snorking og pustevansker Dette bør ikke overraske oss, bemerker Nestor. Når sesongmessige allergier treffer oss, skyter tilfeller av søvnapné, snorking og pustevansker i været. Nesen blir tett, vi puster med munnen og luftveiene forver- res. «Enkel fysikk», skriver han. Og her er vi. Ifølge Nestor har ni av ti barn har en viss deformitet i munn og nese. 45 pro- sent av de voksne snorker av og til og 25 prosent av amerikanske voksne har søv- napné. Nestor plages, men må fortsette å sove med silikon i neseborene. Å sove med åpen munn forverrer problemene, noterer han. Når vi legger hodet på puten, trekker tyngdekraften tunge og det bløte vevet i halsen nedover, og lukker luftveiene mer. Etter en stund vennes luftveiene til denne posisjonen; snorking og søvnapné blir den nye normalen. Om nesen ikke brukes regelmessig, glem- mer også den sine kunster. «Tvungen munnpusting endret sannsynligvis formen på luftveiene mine, som med Harvolds aper. Endringene kom på få dager. Snorkingen min har økt 4.820 prosent på ti dager.» Noe annet hendte også under forsøket. Nestor måtte tisse om natten. Munnpusting gjør, ifølge Nestor, at man må urinere oftere. Munnpusting gjør også tungen og mun- nen tørr, kroppen mister 40 prosent mer vann enn ved nesepusting. Endelig skal
12
SOMNUS NR 3 – 2022
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online