– Endringen i søvn kommer av meka- nisering? – Ja, en god del. Når traktoren kommer, blir det gradvis slutt på den gamle opp- delte arbeidsdagen. Da nærmer man seg 8 timer søvn + 8 timer arbeid + 8 timer fritid. Som vi ser av Arbeiderpartiets før- ste 1. mai-merke: 8–8–8, fra 1892. Så tidlig begynte kampen for 8+8+8. Søvnen er et primærbehov, men den var underlagt kulturell disiplinering. Dyneseng var det edleste Hovedinntrykket, sier forfatter Hol Haugen, er at flere typer sengeutstyr har vært i bruk parallelt, og overgangene har vært glidende og overlappende. Selv om stadig nye varianter av madrasser, dyner og tepper kom i handelen i andre halvdel av 1800-tallet, holdt mange fast ved det gamle. Overgangen fra skinnfell til dyne er et godt eksempel – overdyner tok ikke over i bondemiljøene på Østlandet før etter 1950. Nattdrakt Gjennom Norsk etnologisk gransknings spørreliste nr. 31 om senger og sengetøy får vi glimt av hvordan de kledde seg for natta rundt 1950. Kvinner brukte gjerne nattkjole, eller underkjolen, mens men- nene la seg i undertøyet, en del sov i skjorta.Har man sovet uten klær? ble det spurt i spørreskjemaet. striesekk med granbar eller lav. Mange hadde et dekorativt teppe over fellen. Eller et mønstervevd åkle over. Ved å sove tett, unngikk man å fryse. I større hus ble rom avstengt i vinterhalvåret, for å holde på var- men. I kulda hadde man fyring- svakt, særlig i tømmerkoier. Før de centimeter lange. Så ble de180 cm. 1960 var standarden 185. I dag: 200.Eidsvollmennene måtte utnytte diagonalen fordi senga var kort. (Men de sov med svære puter av halm.) Vanlig sengeutstyr på 1700- og 1800-tallet har bestått av halm, skinnfeller og tekstiler. Halmen nederst, ei fillerye eller strie over halmen. Over striekledet la man skinnfellen. Kalveskinn var datidens laken. Hodepute var ikke nødven- dig, man la bare halmen i en ekstra haug øverst. Alternativ til pute var
Jo, andre har det! Overhodet ikke oss! Men de andre! Rett før 1900 sto de første annonsene for pyjamas på trykk I norske aviser, i flere år kun i bergensavisene. Navnet og plag- get kom fra England. Hos britene tok pyjamasen overfor nattskjorta så sent som i 1890. Dyr i senga: «No lurar nok lusa på kvar eg har vorte av, sa jenta, ho vrengde stakken.» Lopper og lus har fulgt hvert vårt skritt over jordkloden, selvom småkrypene ikke er mye omtalt i den eldste litteratu- ren, til det var lus og lopper kanskje for vanlig. Et ordtak, derimot, har holdt seg fra sagatiden, oversatt av Ivar Aasen til: Sårt biter sulten lus. Lusa var verre enn loppa. «Ein treng ikkje setja lus i skinnfelden, ho kjem der vel, korso», heter et ordtak, og da er det kleslusa det er snakk om. Skinnfellen var utsatt. De la sengeklærne ut på snøen for avlu- sing. «Lusa kryp sju sengjelengder på ei natt» ble det sagt, lusa kom seg inn over- alt, men ble etter hvert forbundet med fattigdom og kummerlige boforhold. Mange slutta med skinnfell fordi det ble sett på som urenslig. 1900-tallet, særlig på grunn av “renslighet” tapte skinnfellen ter- reng for lerretslaken. Men i kalde områder holdt skinnfellen stand. Dundynen var forbeholdt gjester. Ederdunsdyne var Rolls Royce. Å ligge i ederdun er som “at gaa til- veirs, at gynge I Luften”, skrev Knut Hamsun i Konerne ved Vandposten. gikk til ro, la de på en stornattkab- be Skinnfellene var så lange at de kunne legges dobbelt overføttene. Det kaltes: Fotlykkje, Beinskuff, Næppe, Foteskrukk, Fothus Sengene ble oppvarmet ved bruk av steiner som hadde ligget inntil ovnen eller peisen. Saueskinnsfellen var ikke popu- lær overalt, på grunn av klimaet. Kaldt østlandsklima ga bedre vilkår for stell av fellen enn det fuktige kystklimaet. Mange oppfattet også skinnfellen som gammeldags utover
borgerskapet som kunne preke om skjer- met privatliv og egne soveværelser. Veien hit har vært lang og kronglete, viser forfatteren, men såkornet ble sådd i embetsstand og byborgerskapet ved inn- gangen til 1800-tallet. Utover 1800-tallet kommer det mer og mer. I Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill «De nygifte» fra 1865 er åpningsreplikken: «Godmorgen, kjære, har du sovet godt?» Våre forfedre og formødre blir altså mer opptatt av søvn på 1800-tallet, men ikke alle får nødvendigvis gjort noe med det. Fabrikkene overtar På 1800-tallet trådte mange ut av bonde- samfunnet og inn i fabrikkene, eller ble funksjonær. Da endret også døgnrytmen seg. Arbeidet ble organisert som en lang, sammenhengende dag med intensivt arbeid, søvnen som en lang bolk. Dette er mønsteret i dag. Fra andre halvdel av 1800-tallet rådet to ulike døgnrytmer, en for industriarbeide- ren og en for arbeidsfolk i bondesamfun- net. I dag ser vi at døgnrytmen er lik for arbeider og bonde. Forklaringen er å finne i den teknologiske utviklingen, mekaniseringsprosessen i landbruket på 1800-tallet. Først hestemekaniseringen, deretter traktoriseringen utover 1900-tal- let. Bedre redskaper og dyrkingsformer gjorde arbeidet lettere og frigjorde tid. Dermed endret også døgnrytmen seg. men ofte i samme rom fram til 1900-tallet. Skulle en sove, måtte en fint tilpasse seg fellesskapet. Var det trangt, sov man anføttes. Var senga kort, sov man diagonalt. Noen kilder antyder at flere sov mer sittende, mens andre kilder sier at arbeidsfolk kunne legge seg rett på bakken og sove. På briskene i tømmerkoiene var det plass til to i hver seng. Senger på 1700-tallet var 170 Noen fakta om senger: Budeia sov i fjøset med dyra. Dekormalerne pyntet på sengene. Mange senger kunne trekkes ut i lengderetningen. I dag er det vanlig at alle har sin seng, bare par sover i fellesseng. Før var det utbredt å dele smale senger med andre, også med tilfel- dige deler av husholdet, to og tre i hver seng, helst av samme kjønn,
21
SOMNUS NR 3 – 2022
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online