igjen, hevelsen er borte. Gratulerer, du fikk livet ditt tilbake i gave, sier min fastlege og sykemelder meg for et par uker, for at armen min skal få gro igjen. Jeg slapp unna! Innerst inne visste jeg jo at det kunne umulig være kreft. Jeg kunne jo ikke dø. Ikke nå! Jeg begynner å jobbe igjen, men etter et par uker får jeg plutselig en telefon fra Radiumhospitalet. De tok feil. De fant noe i prøvene mine likevel, og er nå ganske sikre på at jeg har kreft. Jeg møter opp på Radiumhospitalet sammen med Lars, hvor en hyggelig lege forteller oss at jeg har sarkom. Livet blir snudd fullstendig på hodet. Legene på Radiumhospitalet prøver å finne ut av hva slags type sarkom jeg har for å velge hvilken behandling jeg trenger. Det går to måneder til med prøver, men så begynner ting å skje veldig fort. Jeg får vite at jeg har alveolært rhabdomyosarkom – en type bløtvevssarkom som er sjelden blant voksne og ganske aggressiv. Svulsten er på størrelse med to druer og er lokalisert i musklene. Jeg skal først i gang med kraftige cellegiftkurer som skal gis på Radiumhospitalet hver 3. uke. Legene ved sarkomgruppen vil at svulsten skal krympe litt ved hjelp av disse kurene, slik at den kan opereres ut av armen med god margin. Så blir det muligens strålebehandling og enda flere kurer etter det. mitt immunforsvar, slik at den blir omtrent ikke-eksisterende etter hver cellegiftrunde og jeg må legges inn med diverse infeksjoner på isolat på Lovisenberg sykehus. Det er det verste - der er jeg helt alene, svak og nedbrutt, mens Lars holder skuta hjemme med fulltidsjobb, levering og henting i barnehagen, klesvask, matlaging, handel, trøsting og legging. Men han får det til. Med god hjelp av sin familie som stiller opp og passer på at livet ruller og går mens jeg drar inn og ut av sykehusene. Jeg blir etter hvert veldig sliten og slutter å hente eller levere i barnehagen: jeg er redd for bakterier som det er nok av i en småbarnsavdeling og har ikke krefter til å dytte vogna oppover den slakke Cellegiftbehandlingen starter i slutten av august 2015 og slår meg helt ut. Det går hardt utover
Under behandling. Tar en dag om gangen.
så armen må bli åpnet opp på Ortopedisk avdeling på Ullevål. Når jeg våkner fra narkose etter det som skulle være et enkelt kirurgisk inngrep, får jeg beskjed at ortopedene som opererte meg vil snakke med meg. De forteller at det de fant i armen min ikke så ut som abscess, men som en kreftsvulst. Hele verden raser sammen for meg. Det kan umulig være sant: jeg har en 1,5 år gammel sønn og nettopp stiftet familie, jeg har akkurat kommet i gang med min avhandling og jeg har nylig mistet min storebror til kreft. For meg betyr ordet kreft ikke annet enn en dødsdiagnose. Kommer jeg til å dø nå? To år etter broren min døde, før jeg rekker å gjøre noe som helst i livet, før jeg rekker å bli kjent med min lille sønn? En prøve av svulsten blir sendt til Radiumhospitalet for å bli undersøkt. Hele livet står på vent. Er det kreft? Eller tar de feil? Vi holder pusten. Så får jeg beskjed om at det ser ikke ut som kreft likevel. Legene vet ikke hva det var, kanskje infeksjon? Smertene forsvinner
26
Sarkomen #1-2020
Made with FlippingBook Publishing Software