Slutt på livet som normalt menneske «3. desember 2009 var mitt liv som et vanlig og normalt menneske slutt. Før denne dagen var jeg en aktiv person som var aktiv i birøkterlaget, bakte, snekret, strikket, vevde, syklet, svømte, fisket, drev med kaniner, lagde mat, spilte piano, spilte trekkspill, trente på helsestudio med en kamerat, dyrket grønnsaker og frukt hos faren min i Sverige, arbeidet for han på gården, gjorde alle lekser og gjerne fler, lå foran pensum i de fleste fag, sov nesten ikke, bare det som trengtes og var normalt for en person. Jeg lærte så lett at om læreren eller noen andre som fortalte eller skulle lære bort noe, sa eller viste noe på tavla eller hvor det måtte være, så kunne jeg det, og ferdig med det. Det var faktisk morsomt å gå på skolen og drive med andre ting. Jeg arbeidet for å få gode karakterer. For jeg hadde lyst til å bli veterinær, lege/kirurg eller petroleumsingeniør. Noen timer etter jeg hadde fått sprøyten 3. desember 2009, følte jeg meg merkelig i armen. Dagen etterpå var det akkurat som om armen var lam.» «Etter to uker begynte jeg å bli veldig trøtt. Jeg kom nesten ikke opp om morgenen og etter jeg var ferdig på skolen kom jeg nesten ikke inn døra før jeg sovnet og sov alt fra 4 til 8 timer.» «Etter en og en halv måned etter sprøyten syntes min mor at dette var så ille at vi måtte gå til legen. Den aktive og positive gutten var borte. Legen tok noen blodprøver og fant ingen ting, og sa at jeg var helt frisk. Ikke noe var feil med meg. Det gikk ikke mange månedene etter sprøyten at jeg måtte slutte med trekkspill fordi jeg ikke kunne møte opp til timene fordi jeg sov og ikke orket. Noen uker etterpå måtte jeg slutte med piano også. Og så lei seg som pianolæreren ble for at man måtte slutte. Hun husket eleven sin som den som tok stykkene og notene på løpende bånd.» «Nok engang gikk vi til legen men ingen ting var å finne, «en helt frisk gutt» sa han alltid. Da måtte vi jo tro på det og gjøre så godt det gikk an å la seg gjøre. Ett år etter slaktet jeg alle mine kaniner. Ca. 30 stk. hadde jeg som mest. Nå måtte jeg slutte med alt, gikk ikke mer enn noen uker imellom jeg måtte slutte med ting. Det eneste jeg gjorde var å sove nesten, jeg var så vidt våken på skolen og det var da jeg var våken, ellers sov jeg for det meste. Sov jeg ikke så verket det i kroppen. Etter en søvn, skal man våkne opplagt, men jeg ble bare mer og mer sliten for hver gang jeg sov.» «Vi gikk nok en gang til legen, og nå syntes han at vi hadde vært der så mye så han begynte å bli lei av det. Så han henviste meg til en barnelege.» «Den måten jeg og min mor ble tatt imot på der var noe jeg ble skremt over. Noen så arrogant person som han må man lete lenge etter. Alt vi sa var helt feil hadde jeg følelsen av, for det kunne ikke være noe som hadde gjort meg slik, det måtte være meg selv eller noe innen familien. Jeg fikk rett og slett beskjed om at jeg var en fet, lat, ja faktisk så vet jeg ikke hva jeg ikke var.» «Jeg lurer på hvordan i det hele tatt jeg skal klare meg videre i livet når jeg ikke orker noe lenger. En jobb med tider er for meg i dag nesten uaktuelt.»
(Utdrag fra brevet som Joachim Nylén skrev til Norsk pasientskadeerstatning i 2013. Han fikk avslag på erstatning)
11
SOMNUS NR 2 - 2017
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker