FORBANNELSE Den sorte boksens
meg. Scenen var sykehuset i Tromsø. Jeg var i de beste hender. Anestesilege var nå velkjente og høyt dekorerte Mads Gilbert. Årene som fulgte var helt strålende. Jeg sov mer normalt, og jeg gikk kraftig ned i vekt. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nye jobber, nye utfordring- er, lange arbeidsdager og usunn mat. Opp i vektklassen igjen. Nye mare- ritt for ekskone to. Nye pustestans. Trett og uopplagt ble normaltilstan- den. Jeg ignorerte alle tegn – og utfordret helt sikkert skjebnen mer enn nødvendig. Jeg burde helt klart ha søkt hjelp igjen mye tidligere av hensyn til meg selv, mine barn og omverden. Jeg besluttet for noen måneder siden å få time på søvnkli- nikken hos Aleris i Oslo da mine omsorgsfulle og gode kolleger forsik- Pål Stensaas (61) har mer enn 35 års erfaring som allround journalist, næringslivsreporter, ansvarlig redak- tør, pressetalsmann og kommunika- sjonssjef. Han arbeider nå som kom- munikasjonsrådgiver I NHO grafisk.
tig sa fra at jeg omtrent daglig etter lunsj sluknet helt foran PC-skjermen. På dørhåndtaket til kontoret var det hengt opp "ikke forstyrr"-skilt, tatt med hjem fra ett eller annet hotel- lopphold. Aleristesten viste at jeg hadde 30 pustestans i timen - rimelig kritisk. Sykepleieren ved klinikken var god til å male konsekvensene på veggen, hvis jeg ikke tok i bruk en ny CPAP. Nå er den utstyrt med helmaske og fukter. En helt annen verden. Bare etter et par dager, føler jeg meg mer opplagt. Alt fungerer som det skal, selv med en del hår i ansiktet. Det neste er vekten – men det er nok et langt lerret å bleke. Min gode kollega Marit åpnet en annen viktig dør for meg. Kun dager etter at jeg fikk min nye sengekame- rat ble jeg spurt om å være med i styret for Foreningen for Søvnsykdommer. Jøss, tenkte jeg. Er vi organiserte også? Nysgjerrig, svarte jeg positivt på henvendelsen, og ble med på årsmøtet. Du verden for en opplagt gjeng! Blide, positive, engasjerte mennesker med glimt i øyet og kampvillige for saken. Det er sannelig godt å vite at du slip- per å sitte alene med din diagnose- og at det er et miljø som kan mer enn deg om din egen lidelse. Veien er kort til mer informasjon og til et svært så hyggelig fellesskap. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Blåmerker på høyre- armen etter konas hyppige og skarpe Pål Stensaas, nyvalgt vara- mann til styret
observasjoner av tunge øyelokk hos sjåføren som holdt på å sovne, noen ukledelige striper i lakken på en rela- tivt nyinnkjøpt bil etter møte med autovernet i halvsøvne. Det var noe som ikke stemte. Verre ble det da jeg sovnet under pressekonferanser og kjedelige mor- genmøter i avisen. Jeg ble en spøk. Bare 24 år gammel, men måtte behandles for høyt blodtrykk. Først et ti år etter, var turen kommet til søvnlaboratoriet på Ullevål. Da hadde jeg gjort natten til et mareritt for ekskona, den første av to. Pustestans: – Er han på vei ut av tiden? Resultatet ble den sorte boksen, CPAP-maskinen. Det som burde bli min beste venn og redning. I begyn- nelsen gikk det bra. Jeg følte meg mer og mer opplagt. Men etter noen måneder, kanskje var det ett år med luftveisinfeksjoner på rekke og rad, parkerte jeg utstyret i loftsboden. Noen tekniske feil hadde den også, og den diagnosen har den sikkert ennå, der den fortsatt ligger. Så skjedde det at jeg ble anbefalt operasjon. De ville ta drøvelen på
Han har tidligere arbeidet som journalist i Tønsbergs Blad, nærings- livsjournalist i Aftenposten, ansvarlig redaktør i Gjengangeren, Horten, Bladet Tromsø, Samhold på Gjøvik. I tillegg har han vært redaktør i Aftenposten med blant annet ansvar for aftennummeret.
En helt annen verden. Bare etter et par dager, føler jeg meg mer opplagt. Pål Stensaas fikk ny CPAP-maske
18
SOMNUS NR 2 - 2013
Made with FlippingBook Online newsletter