- Der vet de hva de snakker om og der har de vært borti mange tilfeller, tenkte han.
alt overfor barna og hva de skulle si til dem. Guttene til Per og Elizabeth var 12 og 16 år på den tiden, og Elizabeth forteller at det var hun som fikk de fleste spørsmålene. Hun ga beskjed om at de alltid kunne spørre dersom de lurte på noe, eller hvis de syns mamma og pappa gjorde eller sa rare ting. Siden Elizabeth selv jobbet i Kreftforeningen, var hun veldig bevisst på at fantasien noen ganger kan være mer skremmende enn virkeligheten og hvor viktig det er å være åpen. Til tross for at både Per og Elizabeth følte at familien var åpne med hverandre, fikk de seg en liten tankevekker da deres eldste sønn flere år senere fortalte at han trodde at middagsbesøkene hos familie og venner i ventetiden før operasjonen hadde vært en slags «farvel-turne». I den perioden var nemlig hele familien stadig på middagsbesøk hos både familie og venner. De hadde dårlig appetitt og orket ikke å lage middag, og da var det godt å ha folk rundt seg som stilte opp med ferdiglagde middager. For Per og Elizabeth hadde middagsbesøkene vært en måte å tenke på andre ting, og sammen med venner og familie kunne de ha det hyggelig, gråte og le alle sammen. Derfor streifet det aldri dem at sønnen kunne ha slike tanker. Både Elizabeth og Per forteller at det å være åpne er noe som faller dem helt naturlig. I begynnelsen, da Per fortsatt var litt i sjokk, husker han at det fort ble til at han fortalte venner og kjente at han hadde fått kreft, enten de ventet på toget eller de var i butikken. For dette var jo det eneste Per tenkte på. – Det blir liksom «too much» vet du, for folk spør liksom bare for å være høflige, «åssen står det til». Elizabeth prøvde innimellom å si til han at han ikke hadde noen forpliktelse til å fortelle alt til alle.
På den ene siden var det betryggende, men på den andre siden følte Per at han stod på utsiden av seg selv og at dette her ikke skjedde han. 21. april 2005 hadde han en 4-timers lang, vellykket operasjon der de fikk fjernet alt. Selv om han hadde stor tillitt til legen som utførte operasjonen, syns Per operasjonen i det hele tatt var en skremmende opplevelse. – Man deler så veldig mange skjebner når man kommer på et sånt sted, og alle er så forskjellige, så det er umulig å sammenligne. Men det er det man gjør. Man ser noen leie tilfeller og så ser man de som kommer og går. Jeg vet ikke om det var noen som hadde akkurat min type kreft, men det var skummelt, forteller Per. For å ikke bekymre Elizabeth hadde han ikke fortalt henne hvor komplisert operasjonen faktisk var. Akkurat det at han hadde båret
på dette alene, syns hun var vanskelig å tenke på i ettertid. Hun husker selve
operasjonsdagen godt; hun ble med sønnen på en skoleoppvisning mens hun gikk og ventet på telefonen fra legen. - Det var viktig å være til stede for sønnen vår også, å ha litt normalitet, forteller hun. Å få telefonen fra legen med beskjed om at alt hadde gått bra var sterkt minnes hun. Da Per kom hjem fra sykehuset etter operasjonen, merket han på utryggheten ved å plutselig ikke ha pleiere rundt seg hele tiden. Han husker at han fikk en slags reaksjon da han kom hjem. I en periode fikk han ikke noe mat i seg. – Jeg hadde sikkert godt av det, men da gikk jeg fort ned 10 kilo i en periode der, sier han litt spøkefullt.
Akkurat det kom seg heldigvis etter hvert. En annen utfordring ble hvordan han skulle takle
- Du snakket med alle. Og det er egentlig fint.
16
Sarkomen #3-2021
Made with FlippingBook Online newsletter maker