han skal snakke med legen at det blusser opp.
han ble tryggere på situasjonen. Etter et år med hyppig oppfølging på grunn av studien, ble han så fulgt opp med et par kontroller i året. Han begynte å tro at dette her går greit, og det gikk tre år til før han i 2009 fikk beskjeden om at kreften hadde spredt seg fra tynntarmen til lever. Han husker at han kunne se alvoret hos de som formidlet beskjeden, hvor skremmende det var og hvor fortvilet han følte seg. Det som var spesielt akkurat denne dagen var at han kom alene på kontroll. Elizabeth husker også dagen godt.
- Du husker at du er en pasient, ellers i året så glemmer man det litt. Og det er kjempefint. Men det kommer litt sånn innpå deg igjen, mener Per. Det var likevel noen ord fra en lege som skulle gjøre en stor forskjell for hvordan både Per og Elizabeth tenkte. Per forteller at legen så fint sa at vi alle har lyter, enten det er diabetes eller det er lavt blodtrykk så kan man ta en pille for å fungere og leve fint med det. Legen sa at Per kunne se på sin situasjon på samme måte. Du har kreft, men du tar en pille og så lever du
like fint. Lev som normalt, var hans råd. Det var sånn deilig måte å tenke på, syns Per. Også Elizabeth så at de ordene gjorde en forskjell for hvordan Per og familien hadde det. Den samme dagen dro de ut og feiret på uterestaurant, minnes de. Per har fått beskjed om at han fint kan planlegge både fremtiden og pensjonisttilværelsen. Det at han lever med kreft er ikke noe han går og tenker på i det daglige.
- Det var veldig vondt. Akkurat den gangen, for vi hadde begynt å slappe av litt, senke garden og tenke at nei, det går sikkert bra denne gangen og. Han hadde jo ingen symptomer heller, minnes hun. De fikk raskt vite at Per skulle begynne på Glivec igjen. Både han og Elizabeth husker at det føltes godt å vite at han skulle begynne på det igjen. Da var det jo noe man kunne gjøre for Per og det ga dem en livbøye.
- Jeg tror jeg tenker på det annenhver dag, det er bare
Per lever nå med GIST. Etter å ha startet opp med Glivec
sånn det er. Det er meg. Det bare slår meg da, uten at det er noen stor bekymring, utdyper han. Både han og Elizabeth mener at de har fått et litt annet perspektiv på livet, at små problemer egentlig ikke betyr så mye. Elizabeth reflekterer litt rundt dette med hverdag. I en periode trodde hun at hverdagene aldri ville bli vanlige igjen. - Vil vi gå rundt og titte i butikker og kanskje få lyst til å kjøpe et nytt plagg? Eller se en blomst og tenke så fin, kan hun huske at hun tenkte.
igjen i 2009, så de raskt at det virket. Svulstene hadde blitt betydelig mindre ved første kontroll, og i dag kan man kun se noen små prikker på leveren. Glivec hadde god effekt på Per, og han går fortsatt på medisinen i dag. Heldigvis med færre bivirkninger enn første gangen. Litt sliten er han jo, men han vet ikke hvordan han ville vært hvis han ikke gikk på dem. Usikkerheten før kontroll henger fortsatt i, men for Per har det heldigvis blitt bedre enn det det var. Det er når han kommer på Radiumhospitalet og skal ta CT og uka etter når
18
Sarkomen #3-2021
Made with FlippingBook Online newsletter maker