sammen, hvor vi for det meste klarte å glemme sykdom og bekymringer, og bare nyte tiden sammen. Men jeg skal innrømme at jeg var innom tanken på om dette kanskje var vår siste ferie… I midten av september ble Per Håkon raskt dårligere. Han ble veldig stor i magen, og det viste seg at han hadde mye ascites, væske i bukhulen. Han var flere turer på Kalnes sykehus for å tappe dette, og etter hvert gikk han med innlagt dren hele tiden. Blodprøvene var veldig ustabile, og Per Håkon var veldig lei alle turene til sykehuset. Formen ble også raskt
at vi ikke rakk å snakke om død og begravelse mens han levde. Vi levde helt til han døde på en måte, og jeg tror ikke han forsto helt at han skulle dø fordi det gikk så veldig fort på slutten. For meg var det bedre å takle sorgen alene etterpå, enn at vi i tillegg skulle måtte takle det før han døde. Han hadde heller ingen smerter, det var godt å se for oss rundt. Det har nå gått over et år siden jeg mistet min beste venn og ektemann, og jentene verdens beste pappa. Å bli enke i en alder av 40 år er helt feil og skal liksom ikke skje. Det har
vært mange tunge stunder og tøffe dager, følelsen av urettferdighet og sinne blandet med sorg og savn. Det var ikke sånn det skulle bli. Vi hadde det så fint sammen, og hadde så mange planer for fremtiden. Men jeg bestemte meg raskt for at et eller annet sted i framtiden skal jeg ha det bra, og da hjelper det ikke å kun ligge i fosterstilling og gråte. Jeg begynte så smått å jobbe litt 1 uke etter begravelsen, og minsket sykemeldings- prosenten gradvis. I dag
dårligere. Vi hadde hele tiden jevnlig kontakt med Lotta og legene på Radiumhospitalet i forhold til behandling. Min oppgave ble å følge han både fysisk og psykisk. Jeg ble også sykemeldt fra jobb da jeg ville være tilstede hele tiden. Det ble lagt til rette for at Per Håkon kunne være hjemme, men pga blodprøvene måtte han ha flere innleggelser. Han ble også fortsatt behandlet som at dette kunne snu.
Fredag 17. november ble Per Håkon igjen innlagt. Jeg lå på en seng ved siden av han på natten, og satt hos han hele dagen. Denne tiden var utrolig verdifull, samtidig veldig tøff. Jentene våre og resten av familien var jevnlig innom, og det var tøft for jentene å se pappaen sin så forandret og dårlig. Han døde fredfullt natt til søndag 26. november med mange av sine nærmeste hos seg. Rett etter at Per Håkon døde følte jeg sinne og tomhet, følelsen av å revne innvendig. Hvordan skal jeg klare meg? Vi gjorde de fleste tingene sammen, og jeg var jo så avhengig av han. Jeg hadde ikke lyst til å leve uten min beste venn. Begravelse skulle planlegges, og mange praktiske ting skulle ordnes. Jeg var glad for
jobber jeg 80%, og det tenker jeg å gjøre en stund til. Jobben, og selvfølgelig de to jentene mine, gjør at jeg har mye å holde på med og at jeg får tankene over på noe annet enn sorg og savn. Jeg er samtidig bevisst på at det er viktig å stoppe opp og kjenne på sorgen og savnet, og det har jeg gjort mye. Helger, ferier og helligdager er tøffest syns jeg, da blir savnet ekstra sterkt. Vi snakker mye om Per Håkon hjemme, og det blir gradvis lettere å gjøre dette med et smil om munnen i stedet for tårer i øynene. Jeg har mye å være takknemlig for, alle rundt som bryr seg og stiller opp.
Vi har vært med på Den store kuledagen i regi
16
Sarkomen #1-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs