Fremover sammen S ist vi møtte Konstanse var hun optimistisk i gangmed lærings- perioden i Securitas. Hun ville bli vekter. Slik ble det ikke.
åpen med sjefen sin om at hun har forskjøvet søvnfase og idiopatisk hypersomni. – Jeg var åpen allerede på jobbinterv- juet. Hun sa at alle røde flagg var der for at hun ikke skulle ansette meg, men så var det noe der hun likte like- vel, sier Konstanse. Så enkelt har det likevel ikke vært. Hun måtte gi opp drømmen om å jobbe som sikkerhetsvakt. Selv om Securitas gjorde hva de kunne for å tilrettelegge arbeidsdagen hennes, så kom det til et punkt der det sa stopp. – Arbeidsvaktene var veldig lange. De kunne gi meg kortere vakter, men de trengte folk på tidligvakter, og det klarte jeg ikke. Så etter seks måneder måtte jeg gi meg, forklarer hun. Som det ser ut i dag er det mest rea- listiske at Konstanse jobber 50 %, så nå går hun på arbeidsavklaringspeng- er med det som mål. Da slipper hun å begynne så tidlig på jobb. Lange vak- ter klarer hun ikke. Hun gikk på en 11-timersvakt på butikkjobben for å se hvordan det fungerte. Det gikk ikke, og hun brukte to dager på å komme seg igjen. Det gjør jeg ikke flere ganger, konkluderer hun. Ellers
er sykdommen stabil, og hun får fremdeles kjempegod hjelp fra fastle- gen. Hverdagsproblemer Hvordan løser hun da hovedproble- met sitt – nemlig det å stå opp om morgenen? – Jeg bruker fremdeles tre timer. Sander står opp et par timer før meg, og jeg ber ham om ikke å slå av vek- keklokka. Det er en slik superirrite- rende klokke som rister i madrassen og piper noe infernalsk. Sonic bomb heter den. Så har jeg 40 alarmer i til- legg til det, på min egen telefon. Da kommer jeg meg opp etter hvert, sier Konstanse. – Hva sier naboene til det, da? – De vekkes også. Vi har fått klager på det, sier Konstanse. Likepersoner Både Konstanse og Sander har vært på kurs for å bli likepersoner i Søvnforeningen, slik at de kan hjelpe andre pasienter og pårørende. To kurs har de vært på i Oslo, en mestrings- helg og et kurs. Selv om det ikke er så mange aktive ungdommer i for-
Tekst og foto: Aina Johnsen Rønning
Det skjer mye i et ungt menneskes liv. Denne gangen kommer ikke Konstanse fra Bodø sammen med moren sin. Sist gang hadde moren et svare strev med å vekke Konstanse, hun var veldig engstelig for hva som kunne skje dersom Konstanse sovnet på fest, og hun kjempet en iherdig kamp for å gi Konstanse riktig diag- nose og medisiner. Nå er det en annen som har tatt over hverdagen med Konstanse. – Er det ikke et mareritt å få Konstanse opp om morgenen? – Hehe, nei, det er jeg som drar først, så det er vel hun som hjelper meg, smiler Sander og ser bort på kjæres- ten. Ga opp drømmen Konstanse er blitt 20 år. Sander er 19. Han er tømrerlærling og Konstanse har fått seg butikkjobb. Først på Nille, nå på Normal. Samme sjef, understreker Konstanse. Også denne gangen har hun vagt å være
18
SOMNUS NR 3 – 2019
Made with FlippingBook Annual report