PRAKTISKE PROBLEMER
S ak 19/95: Eventuelt: Alle var trette.» Noen ganger sier tre ord i en protokoll mer om foreningen enn selv det en formålsparagraf kan. «Alle var trette»
– Jeg husker godt hvordan det var når man sovnet over datamaskinen og ikke hadde lagret det som var skrevet. Det ble borte. Mange ganger ble jeg så trett at jeg «ikke visste» hvordan jeg skulle slå av maskinen,
skriver tidligere leder Alfhild Lehne i et fyldig takkebrev etter at hun ble utnevnt til æresmedlem i Søvnforeningen. Enda tydeligere står det i protokollen fra et styremøte i 1995. Under
fasttelefon og prisskille mellom loka- le samtaler og rikstelefonsamtaler. Når vi ringte tilbake til personer som hadde ønsket å få vite mer om narko- lepsi, ble det ofte lange samtaler når personen for første gang fikk snakke med en annen med samme diagnose. «Ja, men snakke en hel time, kunne det være nødvendig?» spurte kassere- ren. Sykmeldinger Da hun ble valgt til leder i 1992, skaffet foreningen en brukt mobilte- lefon, siden hun pleier å bo på hytta i sommerhalvåret. Den var stor, og batteriet var enda større. Alt måtte bæres rundt på tomta for å finne ut hvor dekningen var best. Samtidig levde både medlemmer og tillitsvalgte med narkolepsi og senere andre søvnsykdommer – og mange ganger var det vanskelig å få gjort oppgavene sine i en tøff hverdag. I et personlig brev fra én tillitsvalgt til en gruppe andre tillitsvalgte, er det snakk om «oss i styret som grunnet sykmelding og medisinpause ikke kunne delta på landsstyremøtet» og at «de som kunne møte, skulle overta arbeidet» frem til to av styremedlem- mene ble helt eller delvis friskmeldt. Våkne på møte Og så gjaldt det å snakke med med- lemmene og holde styremøtene mens folk faktisk var våkne og oppmerk- somme. Et brev fra foreningen i desember 1992, som oppsummerer årets høstweekend for 120–130 med-
«Eventuelt» oppsum- meres møtet ganske enkelt med «Alle var trette». Rikstelefon Foreningsdrift på 1980- og 1990-tallet var ikke helt som for- eningsdrift i dag. Internett var bare et glimt øyekroken til militærteknologene. Telefaksen kom til Norge i 1980 og var altfor dyr for en helt ny forening. Da var det post og telefon som måtte til for å holde kontakten. Riktignok brukte ikke Postverket mer enn et døgn på å få frem et brev på den tiden. Til gjengjeld var det dyrt å ringe så fort samta- len gikk utenfor egen kommune. Alfhild Lehne opp- summerer det slik: – Det var organisa- sjonsarbeid uten nett og mobiltelefon, en langsommere tid med
Alfhild Lehne ledet foreningen fra 1992 til 1994 og fikk tilgang til en brukt mobiltelefon i rygg- sekkstørrelse.
28
SOMNUS NR 3 - 2020
JUBILEUMSNUMMER
Made with FlippingBook Publishing Software