C PAP? Det ble en vei å gå før jeg fikk hjelpemiddelet sompassetmeg.... RUNDREISEN
tilbake til CPAP – igjen
22. desember i 2005. På mange måter ble det en julegave på forhånd. Var tross alt godt å få navn på tilstan- den. Få vite at jeg virkelig feilte noe. Registreringen betydde også at jeg fikk en CPAP. En greie som jeg kort sagt aldri ble helt fortrolig med. Makeløst usexy og trælete, jeg bekla- ger, men vi ble ikke gode kompiser. Jeg brukte den i mange år, for jeg forsto jo at den ønsket å hjelpe meg, på sitt vis. Men jeg likte den ikke, det må jeg bare innrømme. Jeg følte det var ubekvemt å ha utstyret på meg, og ofte hadde jeg revet maska av meg om natta. Da jeg var til kontroller fikk jeg vite at gjennomsnittsbruken ikke var så dårlig likevel. Først gikk jeg til kontroll på Omnia – som senere skiftet navn til Aleris – inntil det ble slutt med egenandel "til vanlig pris". Prisen steg til nesten 800 kroner for en konsultasjon. Det syntes jeg var såpass drøyt at jeg henvendte jeg meg til ØNH-avde- lingen på Lovisenberg, og fikk plass der – etter noen måneders venting. Nå gjaldt frikortet etter hvert. Forbilledlig oppfølging Lovisenberg sykehus har fulgt meg forbilledlig opp. Jeg fikk tilbud om å være med på trim, og tok også et
lærerikt kurs om søvnproblematikk sammen med likesinnede. Jeg følte folk ville meg vel, og de ga meg den hjelpen de hadde. Likevel var jeg ikke happy med CPAP-en, selv om jeg var ganske flink til å bruke den. Jeg visste sant og si ikke helt hva den gjorde for meg? Jeg følte jo aldri at jeg sov noe bedre, og heller ikke at jeg våknet uthvilt. Mange ganger var jeg så trett at jeg måtte fortelle meg selv hvor jeg var, hvem jeg snakket med. Måtte realitetsorientere meg i mitt tåkete hode. En veldig slitsom til- stand. Jeg kan også huske tilbake til da våre barn var små, altså lenge før søvn- problemene var registrert. Da reager- te ofte mitt slitne hode på lyder, og kanskje barna fikk mer tilsnakk enn nødvendig var. De oppførte seg som barn flest - mens jeg slet med mang- lende overskudd til å tåle "lekelyder" og annet som "dundret" inn i et hode med lite søvn. Jeg har snakket med barna om dette – og bedt om unn- skyldning. De viste heldigvis forstå- else. Ble søkt om skinne At jeg for vel tyve år siden fikk nok en diagnose, lavt stoffskifte, ga nok også en del år med halvflatt batteri. Med Thyroxin, senere Levaxin, er dette nå godt regulert. Men tilbake til CPAP-en. Den var sist med meg på utenlandstur i okto- ber i fjor, til Jordan, da jeg delte rom
Ellen Marie Arefjord tekst og foto
Først sent på året i 2005 ble jeg ordentlig kjent med ordet søvnapné. Da fikk jeg denne diagnosen. Vel hadde jeg hørt begrepet tidligere, men ikke tenkt at det hadde med meg å gjøre. Selv om jeg har hatt søvn- problemer i alle de år. Jeg fikk også en annen diagnose med meg etter søvnregistrering den gangen: insomni. Rett og slett søvnløshet. Så fikk jeg svar på hvorfor nettene i liten grad har vært på min side gjennom mitt voksne liv. Når jeg ser tilbake ble det tidlig en vane ikke å være uthvilt. Til tross for at jeg både fikk sovepiller på resept i Norge, og kanskje kjøpte noe å sove på utenlands, der det ikke alltid var like nødvendig med resept. Nettene gikk da unna. Men å få en god natts søvn? Hva var det? Til slutt var det min øre-, nese- hals- lege som snakket meg innpå mulig- heten for at jeg kunne ha en søvndi- agnose, og jeg ble henvist til davæ- rende Omnia på den gamle Røde Kors-klinikken i Oslo. Papirer jeg har gjemt på forteller at søvnregistreringen fant sted natt til
Når jeg ser tilbake ble det tidlig en vane ikke å være uthvilt. Ellen Marie Arefjord
SOMNUS NR 3 - 2013
28
Made with FlippingBook flipbook maker