ble en voldsom endring. Ti år med tøffe behandlinger og uviss utgang. Håp og skuffelser. År et- ter år med store påkjenninger for han og familien, vekk fra yrkesli- vet. • Sykdommen tok en aggressiv vending i 2003. • Daglige høydosebehandlinger. • Nye runder i 2004. Fortsatte behandlinger. Ettervirkninger i 2006. Nedkjørt. - Det som reddet meg var at jeg kom med på utprøvende behand- ling for min type kreft. - I tillegg vil jeg si at det er en ting jeg mener var helt avgjøren- de; jeg beholdt håpet. - Jeg overbeviste meg selv om at ”sengen er min fiende”. Da det stod på som verst klarte jeg å tvinge meg til å holde meg i gang med noen av de trivielle, enkle, dagligdagse tingene. Jeg ble ikke liggende i senga. - Jeg hadde mange tunge dager også etter de mest intensive pe- riodene. Jeg tenker noen ganger tilbake på at i beksvarte stunder provoserte det meg veldig når folk sa ”du må tenke positivt”.
Erfaringene kom til nytte -Jeg var som et aspeløv da jeg var igjennom, men fremgangen be- gynte å komme. En etterreaksjon meldte seg riktignok på vårparten 2007. Spørsmålet etter alt dette, et- ter å ha vært så i kjelleren var, hva var drivkraften bak å påta seg fri- villig arbeid for kreftsaken? - På et tidspunkt i 2006 be- gynte jeg å tenke på at nå sitter jeg inne med et såpass stort erfa- ringsmateriale at det må kunne brukes. Noen må kunne nyte godt av dette. Jeg tok kontakt med Kreftforeningen og meldte min interesse for å gjøre en frivillig innsats. - Så spilte livets tilfeldighe- ter inn. På samme tid hadde vår sterke støttespiller Alexander Fosså, lege på Radiumhospitalet, meldt inn behovet for en Lymfe- kreftforening til Kreftforeningen. Jeg ble involvert i arbeidet med å få Lymfekreftforeningen i gang. Det ble åpnet for at jeg kunne bruke erfaringene mine for det de var verdt. - Jeg holdt på intensivt i fire år.
21
LYMFEKREFTBLADET 2 / 2 0 1 8
Made with FlippingBook - Online magazine maker