Det jeg kan si i ettertid er at uten Kreftforeningens massive støtte og sterk sekretariatsbistand fra Andreas Hole så hadde det aldri gått. Siden den aktive perioden har han fulgt med på arbeidet i alle årene som har gått. -Det har skjedd svære endrin- ger innenfor kreftfeltet i løpet av disse årene. Jeg husker at vi i foreningens tidlige liv la ut på et ”road show” med besøk rundt om i helse-Norge. Vi ble gjennom- gående møtt med mye skepsis og forsiktighet. Legene visste ikke hva en pasientforening var. Noen ganger møtte vi rett og slett uvil- je. Vi var ikke-faglige. Dette er absolutt ikke det jeg oppfatter kjennetegner situasjo- nen i dag. Og hva med foreningen frem- over? - Slik jeg ser det må Lymfekreft- foreningen fremfor alt sørge for at vi som medlemmer kan være noe for hverandre. Samlingene, møtene, nettverkene og kanalene i foreningen kan bidra til det.
-Dernest, holde i gang sam- arbeidet med legene og helse- personell for å nå igjennom med argumentasjon overfor beslut- ningstakerne. -Vi må ha for øye stadig ut- vikling av kreftbehandlingen, implementering av nye medi- kamenter og metoder. Dette med legemidler og penger kommer til å bli et av de store spørsmålene i tiden fremover. Gjøre hverandre gode Klaus var etter eget utsagn gan- ske blank om ”frivillighetens ver- den” da han kom med. Han fikk enkelte overraskelser. -Spesielt var jeg uforberedt på det sterke fokuset og tidsbruken på detaljer som kom til uttrykk ved eksempelvis vedtektsarbeid . Ved noen tilfeller ble opplevelsen sjokkartet. -Lange omganger frem og til- bake om detaljer ved gjentatte møter og anledninger tapper energi og opptar knappe ressurser som burde vært brukt på annet. Her ligger det et felles ansvar vi alle må ta.
22
LYMFEKREFTBLADET 2 / 2 0 1 8
Made with FlippingBook - Online magazine maker