meg oppover. Hadde ikke krefter til å holde fornuftig rundtråkk, og brukte tidvis mye av veibanens bredde. Forsøkte å ligge under terskelnivå. Ør og fortumlet i hodet glemte jeg å sjekke pulsmåleren. Veien foran meg virket endeløs i flimmertåka. I klare øyeblikk tenkte jeg ”Skjerping!,” noe som ikke har vært uvanlig for meg. Har vært i kjelleren Gud hjelpe meg hvor mange ganger. En og annen positiv tanke som forsøker å trenge igjennom blir nøytralisert av enda sterkere destruktiv holdning. Det er ikke mulig å mobilisere noe som helst. Jeg er klar når jeg tenker - det handler ikke om å vinne, men å overleve. Vondt blir verre Så langt hadde jeg ingen gribber svevende over meg. Men jeg registrerte andre ryttere på grensen til sammenbrudd presse frem oppmuntrende ord. For meg lå fokuset mer på hvor jævli vondt jeg hadde det. Jeg var kvalm, fikk ikke luft, hadde hodepine og var svimmel. Muskulaturen kjentes som om den hadde revnet. Munnen var like tørr og slimete selv om jeg drakk, og jeg var utålmodig, nærmest desperat. Bare det å sitte oppreist var smertefullt. Kan det bli verre? Høyere opp i fjellet var det målgang for gutta som kjempet om seieren. Det var på denne etappen Lance Armstrong ydmyket Marco Pantani. Italieneren støtet og ledet, Lance hentet ham inn, og like før målgang gav han regelrett bort seieren til Pantani. Marco ville vinne i et spurtoppgjør på fjelltoppen, og tok episoden som fornedrende. Blant de siste Andre gangen jeg kjørte rittet Daupine Libere hadde jeg en lignende kollaps som denne ferden opp Mont Ventoux. Da brukte jeg be- visst taktikken ved å hente flere flasker ut av følgebilen enn jeg kunne drikke. Jeg klamret meg til hver flaske, og lurte meg til noen gratis meter med «sticky bottle.» Opp Mont Ventoux var det ikke ei flaske å hvile på, men jeg skranglet meg til topps. Visstnok blant de siste over streken, men tidsmessig intakt til start på neste dags etappe. Etter omfattende førstehjelp av massører og støtteapparat ble
jeg igjen et helt menneske, forteller Steffen. Hva gjorde man ikke for å holde Armstrong i gult, kan Steffen spøke med nå som alt er historie. Steffen deltok i Tour de France i 2000 og 2001 og fullført til 89. og 101. plass. Under begge turene har han kjent utrolig smerte, men turen opp monsterfjellet det første året i US Postal ble i tøffeste laget. Gode dager For ikke å skremme unge ryttere må jeg for- telle at sykkelritt ikke bare er et smertehelvete. Jeg var i god form, men fikk det forferdelig. Jeg har opplevde det motsatte også, som da jeg var det sterkeste leddet i US Postals lagtempolag under Spania Rundt i 2002. Eller enda bedre, da jeg styrte farten i drøye tre mil i fjellene i Sveits Rundt. Jeg var også litt ”sjef” da jeg cruiset i front opp Galibier på 2.645 meter og det var meg tetgruppa på 30 mann støtet på. Slike opplevelser er det vi kaller oppturer, og som gir helt spesielle kick, avslutter tidligere poff- syklist og sportssjef i NCF. GS
Helt i noen år, og nå så langt unna det er mulig å komme. Mange ble «ofret» i hans jakt på gule trøyer.
Også mange gode minner fra karrieren.
# 44 GRUPPETTO SYKKELSPORT 77
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease